Britt Karin Larsens trilogi fra Finnskogene har jeg lenge vært nysgjerrig på. Det er mange som har anbefalt meg disse bøkene, samt at Finnskogene alltid har appellert til meg med sin historikk og stemning.
Den første boka i trilogien heter Det vokser et tre i Mostamägg og kom ut i 2009. Vi følger flere menneskers liv i skogene på attenhundretallet. Det er fattigdom, nød og mye dramatikk. Vi går inn i en verden hvor man ikke kan regne med at barna vokser opp – det er uår, bjørnen herjer og alkoholen krever både liv og sjel til mange. Vi følger Lina, en jente som har mistet flere barn. I sin vandring i skogen møter hun Taneli, en utstøtt mann som hun slår seg sammen med. De er skogsfinner, og nederst på rangstigen i dette området som ligger helt utenfor allfarvei, midt mellom Norge og Sverige. Hit kommer også en prest som vil reise en kirke og bringe kristendommen nærmere folket og på den måten få bukt med alkoholen. Det er mye drama på få sider i denne boka, men språket til Larsen er likevel nøkternt, godt planta og realistisk.
Jeg likte å lese fortellingen – særlig på grunn av det historiske. Måten naturen, religionen og menneskene henger sammen i en tynn vev av tråder under harde levekår. Av en eller annen grunn likte jeg historien med presten best. En trist historie det også, men det er noe med kontrastene – det han bringer med seg inn i skogene – som gjør at det svir ordentlig. Gode karakterskildringer og tett stemning er noe som kjennetegner boka.
Likevel lurer jeg på hvorfor jeg ikke blir ordentlig grepet og hvorfor jeg tenker at jeg ikke skal lese resten av trilogien. Jeg har egentlig ikke noe godt svar på det. Jeg tror det har noe med språket å gjøre – at det blir for nøkternt, for karrig…og da skapes for stor distanse mellom meg og personene. Jeg likte boka, men ikke på samme måte som mange andre. Tror det bare har noe med smak og behag å gjøre. Hva man liker og ikke liker. Boka er vart og fint skrevet, men likevel blir det for trangt for meg.