Jeg legger merke til at flere og flere av mine skrivende venner trekker til sydlige land noen måneder hver vinter. Jeg skjønner dem godt. I disse dager legger vi siste hånd på verket i arbeidet med en informasjonstrykksak om forfattere, selskapsformer og trygderettigheter. Dette høres helt sikkert kjedelig og trist ut, men er viktig for alle som skriver bøker. Ikke minst er det viktig å holde rede på begrepene. Mange av våre medlemmer jeg snakker med, beskriver seg selv som ”frilansere”. Det er man ikke som forfatter. Da er man næringsdrivende. Heller ikke når man tar oppdrag gjennom Norsk Forfattersentrum er man frilanser, man er fortsatt næringsdrivende. Men man kan, om man tar oppdrag for andre, være frilanser. Det er det viktig å skille mellom. Alle må levere inn selvangivelse og da trenger man å vite ikke bare hvor mye man har tjent, men også hvordan man har tjent pengene. For mange vil det lønne seg å ha en inntekt som er blanding av nærings- og frilansinntekt, for dermed å kunne benytte seg av de fratrekkmulighetene som finnes. Men man må også være klar over de begrensingene som er i de ulike inntektsmulighetene. Da tenker jeg spesielt på sykepengeordninger og pensjonsopptjening. Blir man sykemeldt som næringsdrivende kommer man ikke særlig godt ut av det, da må man vente i 17 dager før man får noe som helst utbetalt, deretter får man 65% av inntekten i sykepenger. Blir man i tillegg syk flere ganger i løpet av et år, blir det lange perioder å klare seg uten inntekt. Det er mulig å kjøpe seg en bedre ordning hos NAV, med 100% sykepenger fra første dag, men det er veldig dyrt, det koster 9,2% av inntekten. De fleste forfattere lar derfor være å tegne en slik forsikring eller velger et dårligere alternativ. På årsmøtet i 2012 luftet vi et forslag om å utrede kollektive avtaler for medlemmene. Det fikk ikke tilslutning da, men i ettertid har jeg fått flere henvendelser fra medlemmer som kunne tenkt seg en ordning gjennom foreningen. Vi bør kanskje tenke på om vi skal se nærmere på noe slikt igjen.
Jeg innledet med å nevne forfatterkolleger som oppholder seg i varme strøk om vinteren. Gjennom en av søsterorganisasjonene våre har vi blitt gjort oppmerksomme på et forhold der et medlem har bosatt seg i utlandet permanent og plutselig oppdaget at vedkommende ikke lenger er medlem i NAV. Dette er viktig å ha i tankene, om noen skulle finne på å la seg friste til å flytte utenlands. Som forfatter tenker man kanskje at det er helt greit, skrive kan man gjøre hvor som helst og kontakten med språkvasker og forlag går jo likevel på mail og telefon. Men; som næringsdrivende forfatter er det næringen din som befinner seg i Norge og følger norske regler. Altså, som du betaler skatt av. Du selv er utflyttet og befinner deg i et annet land, uten rett til sykepenger og trygd. Derfor må du undersøke nøye hva som skal til og hva du må gjøre, om du går med flytteplaner.
I brosjyren kommer vi også inn på muligheten for å være et aksjeselskap. Jeg kjenner ingen forfattere som har opprettet sitt eget AS ennå, men vet det er vanlig i andre kunstnergrupper. Jeg vet heller ikke om det er lønnsomt, men en fordel er at om man gjør det, kan man selv være ansatt i sitt eget selskap og ha rettigheter som en lønnsmottaker. NBU skal vokte seg vel for å komme med noen anbefalinger i så måte, men vi peker på dette som en mulighet også. Det er visstnok ikke så komplisert som mange (jeg) har trodd.
landet. Vi har lenge syntes at betalingen forfatteren får er veldig lav, i mange år var det en krone pr. eksemplar til forfatteren, deretter tre kroner. Etter vårt syn burde det vært fem kroner. Nå har vi fått Bokhandlerforeningen med på at hvert eksemplar skal betales med fire kroner. Vi er ennå ikke