På torsdag lovet jeg et litt grundigere referat fra panelene og debattene jeg overværte på krimfestivalen i Oslo. Og her kommer første del av det.
Etter at Gunnar Staalesen ble «skutt» av søstrene Brewster, og gjenoppsto, under åpningen av festivalen, var det Val McDermids tur til å entre scenen.
The Queen of all Crimequeens, som Fredrik Wandrup kalte henne, kom ut på norsk for første gang med romanen Retterstedet i 2000. Siden den gang har tilsammen elleve av hennes bøker blitt oversatt til norsk, og den tolvte, Forsvinningspunktet, kom i starten av denne måneden.
I samtale med Dagbladets Fredrik Wandrup snakket hun om eget forfatterskap, og krimsjangeren generelt. Hun mener at krim er blitt så populært fordi folk gjerne vil finne ut hvordan livet leves i andre land. – Å lese en krimroman er bedre enn å lese en reiseguide. Man kommer mer under huden på samfunnet, mener McDermid. Hun mener også at mye av suksessen til krimromaner skyldes at de er mektige i måten de snakker til oss på.
For å bli krimforfatter, sa McDermid at det etter hennes mening kreves talent, hard jobbing og man må være heldig. Man må ha en historie som man lidenskapelig ønsker å fortelle, og en karakter man gjerne vil skrive om. – Hvis min første roman hadde utkommet fem år tidligere eller senere, er det ikke sikkert jeg ville vært så heldig. Jeg kom med rett bok til rett tid ved en tilfeldighet, og jeg har fenget «the Zeitgeist.» På det tidspunktet da min første bok utkom, fantes det ikke sterke kvinnelige karakterer i krimromanene. Absolutt ingen anmeldte min første roman, suksessen oppsto på grunn av jungeltelegrafen, forklarte hun, og fortsatte: – I løpet av de tjuefem årene som har gått, så har boken aldri vært ute av print så jeg må ha gjort noe riktig, skjønt, selv ser jeg bare alle feilene i boken. I mitt hode har alle bøkene jeg har skrevet vært mislykkede. Jeg har aldri vært fornøyd med en bok jeg har skrevet enda, betrodde hun publikummet i Halvbroren.
Ideen til den nye romanen, Forsvinningsspunktet, fikk McDermid for fem år siden da hun var i USA. På grunn av noen metallplater i kneet, ble hun tatt til side på flyplassen for å bli kroppsvisitert. – Mens man venter på å bli kroppsvisitert blir man plassert inne i en glassboks, og har man med seg et barn kan ikke barnet bli med inn. Det er derfor fritt frem for dem som vil til å ta med seg ditt barn og gå, du kan ikke gjøre noe, for løper du fra glassboksen vil sikkerhetsvaktene komme etter deg, forklarte hun. – Sikkerheten er sterk på flyplassene, men det er veldig ensidig og kun fokusert mot terroristene. Jeg tenkte at dette var et flott sted å starte en roman, sa McDermid.
Til tross for sin store suksess er McDermid ingen diva. Jeg opplevde henne som veldig åpen, imøtekommende og ikke minst jordnær. Hun tar seg også god tid til å svare lesere og andre på Twitter, som hun er en flittig bruker av, ikke minst under Oslobesøket. Jeg har lest og likt mange av bøkene hennes, og synes det var stort at hun deltok på Krimfestivalen.
Etter seansen med McDermid, var det klart for temaet «Anledning gjør tyv». Kriminologen og forfatteren Christoffer Carlsson diskuterte sammen med Asle Skredderberget, Odd Harald Hauge og Tom Kristensen. Kagges Tuva Ørbeck Sørheim ledet panelet.
Det startet med at deltakerne presenterte de siste bøkene sine. Carlsson fortalte at han ikke satte seg ned for å skrive krim da han begynte på Tilfellet Vincent Francke, som nylig utkom på norsk. Han ønsket å skrive ned Vincents livshistorie, og fortalte at han syntes de som gjør «alt drittarbeidet» er de mest interessante personene i romanene.Skredderberget fortalte kort om sin nye bok, Smertehimmel, som jeg tidligere har anmeldt her. Odd Harald Hauge har skrevet tre selvstendige bøker, og hans siste heter Paranoia. Tom Kristensen fortalte at han alltid forsøker å gjøre noe forskjellig i hver bok han skriver, så i den siste valgte han å bruke en kvinnelig hovedperson.
Grådighet er et sentralt begrep i bøkene til de fire, og Hauge pekte på de fleste vil gjøre seg til tyv om de tror at de ikke vil bli tatt og samtidig kan rettferdiggjøre handlingen – for eksempel å snyte på skatten. En tyv vil også alltid rettferdiggjøre sine handlinger. Carlsson nevnte at rent teoretisk så viser det seg at når sjansen for å bli tatt for noe er lav, øker risikoen for at en forbrytelse begås.Hauge forklarte at i miljøene hvor han skriver fra, så er det beinhard konkurranse og man får ikke noe for å være nummer to. Det eneste målet på suksess er penger. Han brukte John Fredriksen som eksempel. -Hans tidligere forbryterkarriere og vulgaritet ligger ikke noe tilbake for våre hovedpersoner, sa han, men understreket at han ikke har noe grunnlag for å si at Fredriksen driver med kriminell virksomhet i dag.
De fleste i panelet har lang erfaring og god innsikt i den norske finansbransjen, og fortalte mye om egne erfaringer. Skredderberget fortalte at bransjen tiltrekker seg organisert kriminalitet og at mange hvitvasker penger gjennom aksjemarkedet. Kristensen var opptatt av at Økokrim bare tar de altfor små aktørene, og trakk linjene til banksjefene i de store amerianske investeringsbankene som ikke ble straffet som følge av sine handlinger. Hauge pekte på hvordan Stoltenberg kom med gullkortet, som han kalte det, da DnB egentlig gikk konkurs i 2008. Her hadde bankansatte spekulert med penger for å oppnå bonuser, uten at det fikk noen betydning for dem. Etter hans mening har verden ikke gått fremover. Hauge var også veldig opptatt av at i norsk rett straffes menneskeliv lavere enn penger. Man kan få et par år for å drepe noen, men mye mer for å drive med innsidehandel.
Forfatterne snakket om hva som kan gjøres for å få bukt med den typen kriminalitet som de blant annet skriver om i bøkene sine, og Tom Kristensen pekte på at det må reguleres mer. Det eksisterer en enorm kreativitet i miljøet, så staten må stadig regulere for å få bukt med problemene. Hauge mente at veien å gå er å bli kvitt skatteparadisene. -Har ikke skurkene et sted å gjemme pengene sine og gjør vi det vanskeligere for dem å få brukt de samme pengene er mye gjort. All statskorrupsjon er umulig hvis skatteparadisene er borte, sa Hauge. Skredderberget er også opptatt av at man har samfunnsinstitusjoner som følger opp, men pekte også på at det handler om ens personlige moral. – En hver bør tenke gjennom hva slags handlinger han eller hun bidrar til gjennom sine handlinger, sa Skredderberget.
På spørsmål om hvorfor de skriver romaner og ikke sakprosa, svarte flere i panelet dette:
Carlsson: Jeg liker å finne på historier. Når krim er som best er den mer enn bare underholdning. Den setter fingeren på noe. Krim har dessuten så stor spredning og så mange lesere, og derfor har bøkene også stor kraft.
Skredderberget: Jeg vil ikke innta en Erling Borgen – rolle hvor jeg kommer med pekefingeren, men ønsker å gi leserne underholdning med litt substans.
Kristensen: Hvis jeg hadde skrevet faktabøker ville jeg kanskje solgt et par 1000 eksemplarer av hver bok. Nå selger bøkene mine i hundre tusener, og det gir en helt annen spredning og muligheten til å få ut budskapet enn det en faktabok vil kunne gjøre.
I retrospekt var det dette panelet som engasjerte meg mest i løpet av krimfestivalen, og også temaet jeg har reflektert mest over i ettertid. Det var en veldig god sammensetning av paneldeltakere, og alle hadde interessante poenger og det ble en veldig god samtale ut av det. Jeg ble spesielt oppmerksom på Odd Harald Hauge som forfatter. Jeg har ikke lest noe av ham tidligere, men kjøpte Paranoia etter at panelsamtalen var over. Den ser jeg frem til å lese.
Det neste panelet besto av Stefan Tegenfalk, Ninni Schulman og Jørn Lier Horst som skulle snakke om hvorvidt journalistene eller politiet var de beste detektivene. Dette under ledelse av selverklært krimelsker og programleder Sarah Natasha Melbye.
Jørn Lier Horst har skrevet inn en journalist i sin siste bok, Jakthundene. Han ville bruke journalisten som et utenfrablikk inn mot politiet. – Pressens tilstedeværelse i en hver stor etterforskning og det massive trykket, og hva slags tid det tar av politiets arbeid er lite fremstilt i krimbøkene, forklarte Horst.
Stefan Tegenfalk bruker også en journalist i sin krim Vredens tid. – Gravende journalister kan finne andre måter å få tak i informasjon på enn det politiet kan, og politiet vil kunne ha nytte av å jobbe nærmere med journalistene, sa han.
Ninni Schulman har journalisten Magdalena Hansson som hovedperson i sine krimbøker, og hun har selv arbeidet som journalist. -Magdalena er ikke meg, men jeg bruker mine yrkeskunnskaper i henne. Mine tanker bruker jeg i Christer som jeg kjenner meg nærmere når jeg skriver, sa hun.
Horst pekte på at det samme som kjennetegner en god journalist også kjennetegner en god etterforsker. -Man må ha intuisjon, kreativitet og en god sosial intelligens. Journalistene er dessuten flinkere til å fremstille en sak fra to sider. Fra politiets side handler det mest om å finne det som taler for en persons skyld, forklarte han og påpekte også at han er opptatt av å skrive krim som ligger nærmere virkeligheten. -Det er aldri galskapen som ligger som motiv i bøkene mine, for jeg har aldri møtt onde mennesker. Jobben min som politi har formet meg som menneske, og det bærer bøkene mine preg av, sa han.
Stefan Tegenfalk er også opptatt av å skrive bøker med en viss forankring i virkeligheten. Han tar ting som har hendt i virkeligheten og kobler det sammen med sine historier.
Horst nevnte også hvordan han gjorde undersøkelser til Jakthundene. Da var han blant annet innom VG for å se hvordan journalistene jobbet. -Over desken deres er det montert en stort blålys, og når det kommer inn en melding om et mulig drap så blir lyset satt på og det blinker blått over det hele. Under undersøkelsene mine ble jeg overrasket over hvor profesjonelle journalistene var, forklarte han, og nevnte senere i seansen at da han skulle studere kom han inn på både Journalisthøyskolen og Politihøgskolen, og han valgte sistnevnte. -Jeg vurderer også å gjøre en fullstendig journalistkrim en gang, men det blir ikke neste bok, sa han.
Ninni Schulman var ikke enig i at mange journalister går med en detektiv i magen, det var i hvert fall ikke slik for henne. Hun ville bare skrive bøker.
Tegenfalk røpet at han, overraskende nok, aldri hadde vært interessert i bøker, verken å lese eller å skrive, men et skrivekurs han fikk i bursdagsgave skulle endre på alt det. Nå er han veldig glad i å lese, så sant han har tid, samtidig som han skriver på sine egne krimromaner. ‘
Dette var også et veldig interessant panel, og jeg synes Melbye ledet det virkelig godt. En av mine favoritter blant debattlederne på festivalen.
I morgen kommer det oppsummering fra flere av de andre panelene jeg var på! En kriminell lørdag ønskes dere alle, uansett om dere er på Krimfestivalen eller ikke.