Vi er i gang med samlesning av norsk fantasy, og dette var en hard start. Øyvind Myhre sin bok fra 1976 var for meg en ganske humørløs opplevelse. Hverken som fortelling og som filosofisk prosjekt når boka fram til meg.
Vi møter Rogon, en mann uten skjebne, som skal hevne drapet på Lingele’i, Lysets siste datter. Han reiser gjennom verden sammen med en trollmann og en profet. De kommer til stadig nye samfunn av mennesker eller menneskelignende vesener og alle steder er forvridde, perverterte og depriverte. Volden er endeløs; tortur, sult, rituell slakting, forvridd seksualitet, menneskeofring, kannibalisme, møkk, slim, hjernemasse – ja – det er en endeløs voldsorgie i stadig nye skyggeland uten varme, glede eller medmenneskelighet. Hovedpersonen, Rogon, er en endimensjonal Conanfigur som er på evig søken etter hevn – han viser liten reaksjon på omgivelsene sine og vekker omtrent null millimeter interesse hos meg. Dette er for meg en av bokas største svakheter: Mangelen på interessante karakterer og personer.
Fortellingen er nesten episodisk på den måten at vi stadig møter nye steder med nye folk, en ny livsfilosofi blir presentert, slakting og vold skjer og så reiser de tre videre. Undertittelen på boka er «En fantasi om frihet». Romanen har helt klart en filosofisk nerve og ønsker å si noe mer ut over fortellingen. Det ligner en dystopi, og det er jo morsomt sett i lys av dagens populærkulturelle interesse for fenomenet. Dystopi beskriver samfunn man ikke ønsker å leve i. Det er ofte samfunn hvor dårlige krefter har fått overtaket og verden som vi kjenner den er borte. Forfattere bruker ofte tendenser i vår virkelighet som utgangspunkt for dystopier, og bruker dette kanskje for å sette fingeren på en uheldig utvikling av samfunnet vårt. Boka til Myhre problematiserer begrep som frihet, skjebne og tro. I forhold til dette er det viktig å tenke på at boka nesten er førti år gammel og at tema knyttet til fortellingen kan ha mistet både aktualitet og kraft når den leses i dag. Dette gjør at min omtale kan være urettferdig i forhold til den konteksten boka skulle og burde vært lest i.
Å dra inn en mengde metafysikk ble for meg bare forvirrende, lite forståelig og utrolig nerdete på en ikke-kul måte. Det bryter også med fantasykonseptet på den måten at metafysikk og begreper som blir brukt i forbindelse med dette bryter kontrakten med det Tolkien kaller «The secondary world» og som betegner den andre verdenen. Det er en verden ”which your mind can enter. Inside it, what he relates is true: it accords with the laws of that world. You therefor believe it, while you are, as it were, inside. The moment disbelief arises, the spell is broken; the magic, or rather art, has failed.” (fra boka Tree and Leaf). Jeg trekkes inn i et landskap og et univers og det er essensielt for opplevelsen av boka å forbli der. Når setninger som dette opptrer:
Røverføreren manglet slett ikke innsikt i metafysikk; han forsto nå at han og hans menn hadde vært ofre for en refraksjon av influenslinjene langs de hypereksistensielle dimensjonene. (s. 30)
brytes forbindelsen – jeg står plutselig på utsiden av universet og er ikke lenger medskaper. Kan hende det ga mer mening, var kult (?), morsomt (?), interessant (?) i 1976 – jeg var knapt født da boka kom ut. Slutten er litt finurlig, det skal innrømmes, men ikke så det veier opp opplevelsen jeg hadde av å lese boka som helhet.
Takk til Elisabeth for lån av bilde.