I dag er jeg glad for å ønske Gard Sveen velkommen til bloggen min:
Foto: Privat |
Gard Sveen vokste opp på Hamar, i Enebakk og i Oslo. I dag er han bosatt i Ytre Enebakk.Gard har hovedfag i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo, og jobber i dag som seniorrådgiver i Forsvarsdepartementet. Musikk ble tidlig en stor interesse. Han vokste også opp i et hjem som var fullt av bøker, og med en mor som leste veldig mye ga det grobunn for interessen for bøker.
Da eks-samboeren første gang oppfordret Gard til å begynne å skrive skjønnlitterært selv, gjorde han ikke noe mer med det. Etter flere oppfordringer satte han seg ned og begynte på den som skulle bli hans debutroman: kriminalromanen Den siste pilegrimen, som utkom i februar:
Den siste pilegrimen er etterforskningskrim og spionthriller i ett, med to parallelle historietråder. En fra tiden før, under og etter 2. verdenskrig, og en fra 2003. Et kjent motstandsmann blir funnet drept. Kort tid tidligere har det blitt gjort funn av beinrester i Nordmarka. Politimannen Tommy Bergmann tror at sakene har en sammenheng, og mens han etterforsker, får vi avdekket en dramatiske historie spekket med dramatikk og også litt kjærlighet.
Jeg har intervjuet Gard, og her kan du blant annet lese om hvorfor han har valgt å skape en hovedperson som har mange usympatiske trekk, og hvorfor han mener at krim som sjanger står i fare for å miste seg selv:
Du er ute med Den siste pilegrimen denne våren. Hvordan fikk du ideen til denne krimmen?
Ideen sprang delvis ut fra interessen rundt mysteriet Kai Holst, en av Norges mest sentrale motstandsmenn under krigen, som mer eller mindre er glemt i dag. Det satte tankene i gang, men boka i seg selv er ren fiksjon. Det er fortsatt mye som ikke er kjent om krigen – som jo er et evig oppkomme av drama og «startkultur» for fantasien. Jeg hadde også en ide om en sterk kvinnekarakter i «krigens midte», jeg håper jeg fikk det til.
Hvor lenge har du arbeidet med boken, og hva har vært det mest utfordrende i dette arbeidet?
Jeg begynte på manuset for ganske nøyaktig tre år siden. Jeg kan ikke peke på noe i arbeidet med boka som har vært mer utfordrende enn noe annet – rent bortsett fra å finne en vordende forfatters mest begrensede ressurs: tid til å skrive. «Gullrekka» for en som prøver å få gitt ut en bok ut fra min erfaring: tid, tålmodighet og stahet.
Hovedpersonen i boken din er politimannen Tommy Bergmann, og Bergmann kan neppe beskrives som spesielt sympatisk. Hva er årsaken til at du ville skape en hovedperson som har så mange mørke sider ved seg som det Bergmann har, sider som fort kan vende leserne mot ham?
Krim har blitt en sjanger som står i fare for å miste seg selv i jaget etter stadig høyere inntekter for forlag og forfattere. Har avstanden mellom helter og skurker noen gang vært større enn den er i dag? Hvis krim til slutt blir en designet konsumvare, og slutter å være litteratur som viser mennesket i alle sine sjatteringer, kan det være vanskelig å finne veien tilbake. Jeg liker selv karakterer over hele fjøla som gir meg motstand og utfordrer, som verken er «svarte» eller «hvite», som balanserer på en knivsegg, som kanskje også tipper over og begår handlinger som ikke lar seg forsvare.
Når det gjelder Tommy Bergmann, har han definitivt et utviklingspotensial, men jeg håper og tror han faller ned på riktig side for leseren. Jeg kan ikke sette meg ned og skrive ut fra hva jeg er «sikker på» at leseren vil like av personlige egenskaper, da blir det et kalkulert produkt og ikke en bok jeg ønsker å skrive. For meg er krim først og fremst drama, det ytterste drama, mellom mennesker, mennesker i all sin styrke, men først og fremst i all sin svakhet. Da er det vanskelig å være «a saint in the city», også for hovedpersonen. Hvis det ikke er tiltalende for noen lesere, så er det en pris jeg er villig til å betale. Dessuten er det ikke siste gang for Tommy. Han vil vel få noen sjanser til i livet, noen muligheter til å gjøre opp for seg, hvem vet?
Handlingen i boken veksler mellom årene før, under og etter 2. verdenskrig og 2003. Hva er årsaken til at du valgte nettopp 2003 for scenene fra nåtiden?
Jeg valgte 2003 som nåtidsnivå, slik at tidsspennet ikke skulle bli for langt fra krigens dager. Det begynner å tynnes alvorlig i rekkene av folk som var operative under krigen nå i 2013. Det legger føringer for kommende bøker, men det passer faktisk ganske så godt med de ideene jeg jobber med nå.
Du arbeider som seniorrådgiver i Forsvarsdepartementet, og i romanen gjør du bruk av mye krigshistorie. Har du hentet inspirasjon til denne boken fra din egen jobb, og er det enkelte hendelser i boken som er basert på virkelige hendelser?
Jeg har ikke hentet direkte inspirasjon fra min egen jobb eller sektor – denne gangen. Det er nok å ta av. Boka er ispedd noen virkelige hendelser, men disse er i stor grad «fiksjonalisert», for eksempel Kai Holst og hans skjebne, et våpen som fortsatt er gradert, bombingen av Victoria terrasse. Det finnes også selvsagt kvinner som hadde sentrale roller på begge sider under krigen, både i Norge og ikke minst i andre land. Jeg har nok latt meg inspirere av disse. Mange av dem gikk nok i graven uten å fortelle sine historier. Det sies at seierherrene skriver historien, men det kan nok lett omskrives til å si at det er mennene som skriver historien.
Hvilke forfattere regner du som dine favoritter, og har du noen lesetips til lesere som liker din roman og vil lese mer i samme sjanger?
Innenfor norsk krim: Kjell Ola Dahl og Torkil Damhaug, de har spilt litt i sin egen divisjon her hjemme, på hvert sitt vis, kanskje fordi de turte å gjøre sine egne ting. Ellers liker jeg godt Leif GW Persson – og selvsagt Sjöwall og Wahlöö, der nettopp Persson etter min mening er den beste forvalteren av arven etter dem.
Av krim vil vel kanskje de som liker min bok for eksempel også rent sjangermessig like Et lite drap i Lisboa eller Rødstrupe – selv om sjansene er store for at de har lest disse bøkene før. Et generelt lesetips innenfor krim – eller litteratur i sin alminnelighet – er selvsagt også Jim Thompson, men da befinner vi oss virkelig på hardkokt egg-enden av krimskalaen. Apropos Tommy Bergmann er det nærmest umulig å finne entydige karakterer i Thompsons bøker, og det finnes vel knapt noen annen moral i bøkene enn at det som kan gå til helvete, det går til helvete – nesten.
På forsiden av boken din står det En Tommy Bergmann-krim, betyr dette at det er flere romaner på vei fra din hånd, og når kan man eventuelt vente seg dem?
Ja, det blir flere bøker fra meg, jeg skriver nå på neste bok om Tommy Bergmann – arbeidstittel Helvete åpent, jeg håper den kan komme ut neste år en gang.
Hva er den viktigste grunnen til at leserne skal plukke opp din bok denne våren?
Jeg er jo mildt sagt inhabil, men får ta sjansen: Det skrives ikke så mange slike krimmer i Norge!
Er det noe du har lyst til å legge til?
Les boka! Og takk for meg…!
Tusen takk for at du stilte opp til dette intervjuet, Gard Sveen.
Jeg anmeldte Den siste pilegrimen tidligere denne måneden, og den anmeldelsen finner du her. Det er også en av krimbøkene jeg anbefaler til påskelesingen. Dagbladet har publisert en større sak om dødsfallet til Kai Holst, som var onkelen til artisten Ole Paus. Du kan bli mer kjent med Gard og boken hans på forfatterens facebookside her.