Jeg sliter, som tror jeg de fleste andre (eller kanskje ikke), med småprat. Det å treffe på noen og så snakke litt løst og fast om uviktige ting før man går videre.

Det er ofte åpningen som er viktig. Det som kommer etter ”Heisann”, eller ”Er det den karen!”, eller hva som helst annet.
Som oftest blir det om at været har vært upålitelig.
”Ja, nå er det snart vår, men det skulle en jaggu meg ikke tro sånn som det ser ut nå!”
”Vi får håpe på mye sol i sommer, men sånn det var i fjor, så tviler jeg jo på det!”
Akkurat den siste setningen pleier jeg å slite med, siden jeg sjelden håper på mye sol. Jeg er ikke spesielt glad i sol. De gangene jeg har reist ned til Syden, har jeg på forhånd fullstendig manglet grunnlag og endt opp med andregrads forbrenning.
Derfor blir det til at noen sier:
”Vi får håpe på mye sol i sommer!”
Og jeg automatisk svarer ”Nei”, og så ender det der.
Uansett …
I dag var jeg i bokhandelen. Det er post-mammuttid og bøkene selges enda billigere enn tidligere. Prisen som står på den røde prislappen halveres i kassa. Vær så god, gå amok!
Og det gjorde jeg.
Når man er i bokhandelen, klarer man sjelden å unngå å treffe de som jobber der. Heller ikke i dag. Det ble til at jeg på en eller annen måte måtte kommentere bokstabelen jeg bar på.
”Ja, nå må jeg snart snekre noen nye hyller hjemme” var en god start (selv om jeg aldri har snekret en hylle i mitt liv, men det var uviktig. En hvit løgn har aldri skadet noen).
Og dermed ble det litt prat om at man kjøpte altfor mange bøker … og av en eller annen grunn klarte jeg å pense samtalen inn på kassering, som man gjør en del av når man jobber i bibliotek.
Man finner ut om boka er blitt lånt på noen år, om den fremdeles er aktuell, eller om den er utslitt, og så fjerner man den fra bibliotekets samling og selger den til de som måtte ville han den. 1 bok – 10 kr, 1 pose med bøker – 50 kr osv.
Og det var da jeg i mitt hellige enfold bestemte meg for å fortelle om min gode idé til en 1. aprilspøk i regi av biblioteket.
Jeg så for meg et samarbeid med lokalavisa. Det skulle lages en artikkel der man fortalte at nå hadde det vært boksalg i biblioteket, men dessverre var ikke alle bøkene solgt. Det å bare slenge det i en container virket dessuten som en sløsing av ressurser.
Derfor hadde biblioteket kommet frem til at man skulle samle alle de usolgte bøkene i en stor haug på parkeringsplassen. Deretter skulle man invitere alle interesserte til å komme med en pinne hver og en pakke pølser, og så skulle bokhaugen tennes på og pølser skulle grilles. Artikkelen skulle ha tittelen ”Biblioteket inviterer til et godt gammeldags bokbål” og illustreres med bibliotekansatte som står smilende med hver sin bok og en tent lighter under.
Jeg skulle ikke ha fortalt henne det.
Jeg merket ganske fort at det jeg synes er morsomt ikke nødvendigvis er det for noen andre.
Hvordan merker man det? Når det bare er en selv som holder samtalen i gang.
Jeg skulle ha sluttet å snakke, men gjorde jeg det?
Nei.
Jeg følte at hun også trengte å høre om min gode idé til påskeutstilling i bibliotekets barneavdeling. Jeg ville ha et bord med noen spenningsbøker, som man jo skal ha, og rundt bøkene skulle det ligge små gule kyllinger med hodet i hver sin lille blodpøl. Dette er en idé som jeg av en eller annen grunn ennå ikke har fått gjennomslag for.
Jeg skulle ha sluttet å snakke. Og det gjorde jeg også, etter et ”men man vil jo ikke ha unger som
løper skrikende ut av biblioteket”.
Jeg sa ikke mer.
Den bokhandelansatte gikk bort til et bord noen meter unna og begynte å rydde litt på måfå.
Det nyttet ikke at jeg holdt opp Marianne Kaurins bok ”Nærmere høst” og spurte om hun hadde hørt at den hadde vunnet pris i dag. Jeg skjønte selv at det var for seint.
Noen ganger er det ok å bestemme seg for å holde kjeft og faktisk gjøre det.