Denne boka fanget min interesse fordi jeg leste at Dagbladets anmelder mente at hovedpersonen, en kvinne, var litt for mandig. Anmelderen mener at hovedpersonen ikke blir troverdig fordi hun »leser Platon, drikker hjemmebrent og knuller hvem som helst.» Egenskaper som er forbeholdt det mannlige kjønn og som vi dermed ikke kan tro på hos en kvinne. Jeg ble veldig nysgjerrig på boka.
Forfatteren heter Helene Guåker og er fra Hedmark. Hun har skrevet en bok tidligere, Kjør! (2010), som jeg ikke har lest. I Pølsefabrikken skriver hun dialekt, og det tar kort tid å komme inn i den. Det er fint å lese Hedmarkdialekt brukt av en som behersker dialekten.
Boka handler om Sølvi som får sommerjobb på pølsefabrikken. Hun har egentlig lyst til å studere filosofi, men det er litt trått å komme i gang. Sommerjobben går over til mer fast jobb, og hun blir provosert av forholdene på fabrikken. Hun tar opp kampen mot autoritetene og flere ganger mens jeg leste gikk tankene til Kristian Lundberg, uten sammenligning for øvrig. Anmelderen i VG likte boka og gjør andre sammenligninger: «Boka skaper ekko av den halvglemte klassikeren «Grisefarmen» av Knut Pettersen, og andre 70-talls kampfortellinger fra de undertrykte. Men forfatteren plasserer seg nok enda nærmere det ironiske etterskjelvet av glitrende skribenter som Olaug Nilssen og Jon Øystein Flink.»
Hovedpersonen, Sølvi Holmestad, er absolutt noe for seg selv, og språket hennes ikke akkurat besteborgelig:
Olsen mente det han sa. Aua hans skinte nesten av kjærlighet. Og gullgutten sto der ved posten sin, trunk og rein, nyvaska og utsovd, med seiersikkert skinnende sko, og var klar for nok en dag bestående av å sortere kuk på samlebånd.
– Du er en real arbeider, Kvikkstad.
– Mange takk, Olsen!
Du har lyst på Kvikkstad, tenkte jeg. Du har så lyst at overallen din spjærer i skrittet snart. Du har så lyst at du kunne rævkjørt han på båndet, oppå alle pølsene.
– Er det noe som er morsomt, Holmestad?
– Ja, det kan du trygt si. Men så lenge jeg ikke får betalt for å væra her et kvarter før, kommer jeg klokka 7.
(s. 31)
Det river godt dette. Dama er tvers gjennom ukorrekt. Hun innehar kvaliteter og et språk som vi vel forbinder med bryggesjauere enn ei jente. Men jeg synes hun er troverdig. Selv om jeg tenker at dama er one of a kind, så blir det ikke flaut og ikke mer smakløst enn at det er innafor. Litteratur skal jo ikke alltid være smakfull. Det er mye humor, og flere av passasjene humret jeg meg gjennom. Sølvi er ikke lett å like, vi skal ikke like henne, men hun er ikke bare lagd av betong. Hun har også andre sider, og de kommer fram, om enn i hennes eget språk:
Maten kom på bordet, sammen med et stearinlys. Han så forventningsfullt på meg. Jeg tok skjea i neven, stakk den ned i suppa. Mannfolka jeg hadde vært borti før, eide ikke så mye som en kasserolle engang. Denna fyren hadde et helt anna kaliber. Maten var så inni hælvetes god, jeg kunne ikke komma på at jeg noen sinne hadde spist et bedre måltid. Han måtte ha brukt en formue på hele opplegget, og stearinlys var da for faen ikke nødvendig for å få meg på rygg – ingenting av detta var det. (s. 72)
Det er noe med kontrastene i boka jeg liker. Hadde hovedpersonen vært en mann, så hadde dette vært en helt annen tekst, men nettopp fordi hovedpersonen er en kvinne, så bryter det så godt i brystkassa mi når jeg leser, og det funker – ikke fordi det er ukorrekt og rampete, men fordi det er mulig – det ligger innafor det kvinnelige å være Sølvi Holmestad. Kanskje fordi jeg har vært i miljøer og steder hvor dette bildet ikke er så langt fra det mulige som man kanskje tror, men også fordi Sølvi som karakter framstår som menneskelig, uavhengig av kjønn.
Så for meg er Sølvi Holmestad et friskt pust, en troverdig karakter som jeg til enda har hatt til gode å møte mellom to permer. Dessverre synes jeg boka likevel har sine svakheter. Den blir på en måte litt kjedelig. Jeg synes ikke forfatteren gir Sølvi Holmestad et bredt nok lerret å boltre seg på. Jeg blir såpass nysgjerrig på Sølvi at jeg synes hun kunne fått mer å bryne seg på, mer enn mannfolk, sprit og fabrikk. Et eksempel er dette med filosofien – det er så bra greie at Sølvi er opptatt av det, men det gis så liten plass. Det kunne gitt mer spenn i teksten og gitt oss noe mer å bygge på til videre bøker (det skal visst bli flere bøker om Sølvi).
Forfatteren selv sier at hun var inspirert av Charles Bukowski sin romanfigur, Henry Chinaski, da hun skrev, og at boka startet som et eksperiment. Det merker man som leser, og kanskje skulle jeg ønske at Guåker brukte litt lenger tid tid på historien før hun slapp den ut i verden – for det kunne blitt så inn i hampen bra og nyskapende. Dessverre holder det ikke helt. Og det er ikke Holmestad sin feil.
Beathes bokylle og Kasiopeiias bøker har også blogget om boka.
Se forfatteren snakke om og lese fra boka: