Sjanger: Tegneserieroman/biografisk roman
Originaltittel:  Depresso (2010)
Denne utgaven utgitt: 2010
Format: Heftet
Design/illustrasjoner: Brick
Forlag: Knockabout
ISBN: 9780861661701
Sider: 262
Kilde: Kjøpt selv

****
Forlaget om boka: The world is plagued by madness. With leaders bent on insane policies and too many citizens locked in crippling depression, normality seems elusive and questionable. Part travelogue, part indictment of mad medicine, Depresso is Tom Freeman’s hilarious journey through the vagaries of the system to emerged scathed but content with being ‘bonkers’. The story unfolds over several years, in China and the UK, during which anti-depressants reduce Tom to a zombie and alternative therapies drive him to comic re-examinations of his life, his work and relationships.
****

Fiffig tittel på denne boka. Det var tittelen (og i grunn også det minimalistiske omslaget) som fanget blikket mitt mens jeg scrollet gjennom tegneserietitler. En morsom roman om depresjon hørtes jo dessuten ut som noe som var verdt å sjekke ut. Joda, den hadde sine øyeblikk, men i det store og det hele ble det endel rabling som jeg ikke helt så verdien av.

Romanen er altså en halvbiografisk skildring. Forfatteren John Stuart “Brick” Clark ble selv rammet av depresjon for noen år siden, og etter en sprø reise gjennom den britiske helsetjenesten konkluderer han kort fortalt med at den eneste kuren egentlig bare er å bli like gæærn som resten av verden.

Romanen har sine øyeblikk. Han skildrer hva depresjon gjør med en person særs godt, og det er tydelig at han vet hva han snakker om. Plutselig virker hele verden sprø. Ingenting gir mening, og han står plutselig på utsiden og ser det hele slik det egentlig er. Han rammes av en følelse av hjelpeløshet såvel som en manglende vilje til å i det hele tatt stå opp. Hva er vitsen allikevel? Ingenting betyr noe. Forholdet til kona hans begynner å bli litt anspent, han skyver fra seg alle venner og blir bedre kjent med en imaginær, snakkende øgle som dukket opp samtidig som depresjonen rammet.

Men utover det synes jeg forfatteren bruker litt vel mye tid på mye annet rart. Jeg skjønner jo i grunn hvorfor, når han kaller det en halvbiografisk fortelling. Det hele blir nokså politisk fra tid til annen, og det føles litt påtrengende. Det er åpenbart at forfatteren hadde endel problemer i møte med antidepressiva. Han har selvsagt et poeng i at verden har et overforbruk av denne typen medisiner, men jeg opplever at han i blant avskriver at de faktisk er svært effektive for mange pasienter. Han skriver endel om alle bivirkningene, og joda – de er verdt å være obs på. Men så er han heller ikke så nøye på de positive virkningene de kan ha.

Gjennom skildringen kommer et relativt negativt syn på politikere til syne. Han er i det hele tatt generelt misfornøyd med alt som heter stat. Det er i og for seg greit, og man har absolutt grunn til å holde et øye med staten uansett hvem det er som holder tøylene, men det er ikke problemet. Problemet er at det blir en overdose av kynisisme. Som om ikke depresjonen var nok, bli dette i nokså stor grad en kritikk av “systemet.” Kanskje ikke så overraskende når forfatteren har tegnet politisk satire og kritikk i rundt 30 år. Kritikken er selvsagt nokså relevant i forhold til overforbruk av medisiner og lettsindig diagnosering, for all del, men det blir liksom ikke så morsomt som jeg tror at han kanskje forestiller seg. Og joda… jeg vet at kynisisme fort vekk blir en del av hverdagen når man er deprimert. Spørsmålet blir om det gjør seg like godt i en tegneserieroman, eller om det blir litt ensidig. Sistnevnte er min konklusjon.

Kynisisme på dette nivået her gjør seg kanskje best som striper? Korte greier i aviser. Morsomt der og da, så blar man videre.

Og streken hans? Njaaa, ingen ny favoritt. Men den er konsekvent og nokså uttrykksfull. Tydelig at forfatteren er en erfaren tegner, ser at han har tegnet mye striper. Om man ikke tidligere har lest noe om depresjon, er det endel nyttig her. Han legger ved beskrivelse av forskjellige behandlingsmåter, medisiner og definisjoner på litt av hvert. Hjelpsomt for de som har null erfaring, litt i overkant for de som har litt greie på det. Og jeg mistenker at det stort sett er de som plukker opp en roman som dette.

Kjæresten min leste den etter meg, og han sa “joda, den var okay” på spørsmål om hva han synes om den. Det beskriver den vel egentlig best. Helt okay. Begge to trakk på smilebåndet ved noen anledninger, men jeg ville vel ikke kalle den en “hilarious journey”, slik vaskeseddelen antyder. Mer en litt-morsom-i-blant-men-for-det-meste-i-overkant-kynisk-og-politisk reise. Hadde det ikke vært for de særs gode beskrivelsene av hva depresjon gjør med en person, ville jeg hatt vanskelig for å anbefale den i det hele tatt. Men den er altså ikke helt borkastet tid, og kan nok føles svært treffende for mange mennesker.

kortsagt-depresso

Om forfatteren:
John Stuart Clark, aka Brick, ble født til østerrikske og skotske foreldre i Sveits, men flyttet fra militærbase til militærbase gjennom oppveksten. Han gjorde endel strøjobber før han på 1980-tallet oppdaget at han hadde et talent for tegneserier. Siden den gang har han blitt kjent for politisk satire. Da han møtte veggen (eller eventuelt fant døra) gjentatte ganger, tegnet han Depresso i jakten på å bli glad igjen.
Hjemmeside