Jeg er alltid på leting etter gode kjærlighetsromaner, og synes ikke alltid jeg finner dem. Men her – midt blant mye rask og rusk, så finner jeg en liten bit konfekt. Lest på en kveld, umulig å legge fra seg. Enkel, men likevel med noen grep som overrasker.
Det er ikke lett tror jeg. Å skrive fram en flørt, en forelskelse, et begjær mellom to mennesker. Det er så utrolig kort vei til klisjeene, og det er så vanskelig å finne de ordene som gjør at det blir troverdig og fint. Jeg synes Røssland klarer det så bra her.
Boka handler om Cathrine som bor i Hardanger med mann og en tenåringsdatter. Det har gått litt i stå. Det er trått, det er hverdag og litt kaldt rundt henne. Bare Besta på sjukehjemmet forstår henne.
Men så møter hun Axel, den svenske dyrlegen, med pannelugg som ramler ned i øynene, og hvit t-skjorte som strammer over brystkassa. Ha ha, det er så morsomt at hun har valgt å gjøre han litt klisjepen. Og det funker.
Hele boka handler egentlig om hvorvidt hun skal ledes inn i fristelsen, eller om hun skal stå i mot. Korte kapitler, vakkert språk. Jeg likte veldig godt hovedpersonen og jeg likte Besta. Begge trer fram som troverdige personer og relasjonen mellom dem to er nydelig. Jeg synes kanskje noen av bipersonene blir for enkle, for karikerte, f.eks. Jenny som er tenåringsdattera – når mora besvimer på gulvet helt plutselig bare himler hun med øynene. Broren, Gunnar, som er så kald og uten forståelse. Tingene de sier til hverandre, som er så utrolig rett fram og brutalt (jeg har aldri opplevd folk som er så direkte). Boka er kort og lita, og man har ikke tid til å gi bipersoner dybde, og de skal gi kontrast til hovedpersonen, men likevel skurret det litt av og til for meg.
Det er mange andre som har blogget om boka: Les mye, Beathes bokhylle, Kasiopeiias bøker, Så rart, Pervoluto, Bibliotekaren din, Forfatterfruen.
Jeg anbefaler denne boka varmt!
Jeg likte et par ting til, men da kommer det en SPOILERADVARSEL, så hvis du har tenkt å lese boka, så trenger du ikke lese under bildet av valpene våre (tre uker på bildet).
Jeg var veldig spent på hvordan slutten skulle bli. Det hadde ikke funket hvis hun trakk seg og gikk tilbake til Tom Ove. Det ville blitt for kjedelig slutt på boka rett og slett. Så da hun trekker seg i Baroniet i Rosendal, ble jeg først litt skuffa, men så kommer resten og da ble jeg så fornøyd. Jeg likte også veldig godt at historien om svigerinna Joy ikke blir ferdigfortalt. Det at hun skal be om unnskyldning for bunadgreia (ha ha) – at det blir borte i historien – det var fornøyelig bra og kledte Cathrine godt.