Bok 3 i David Ash-serien.
Sjanger: Skrekk/thriller
Originaltittel: Ash (2012)
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Lydbok
Lest av: Steven Pacey
Forlag: Audible, inc.
ASIN: B0096CH4IE
Spilletid: 22 timer, 41 minutter
Kilde: Kjøpt selv
Hør utdrag her
****
Forlaget om boka: David Ash, detective of the paranormal, is sent to the mysterious Comraich Castle, secluded deep in the Scottish countryside, to investigate a strange, high-profile case. A man has been found crucified in a locked room. The reports suggest that the cliff-top castle is being haunted…. Who or what is the reclusive hooded figure that Ash has seen from the window walking across the courtyard in the dead of night? What are the strange, animal-like sounds that come from the surrounding woods? And why are the castle’s inhabitants so reluctant to talk about what they have seen? What Ash eventually discovers is truly shocking….
Featuring one of Herbert’s best-loved characters, first encountered in The Ghosts of Sleath and Haunted, Ash is a ghost story like no other that will chill you to the marrow.
****
James Herbert døde for bare et par uker siden, og var en av Storbritannias bestselgende forfattere. Jeg hadde riktignok aldri lest noe som helst av ham, men hadde hatt denne lydboka liggende i Audible-biblioteket mitt en stund nå. For å være ærlig var det Steven Pacey, innleseren, som gjorde at jeg brukte en “credit” på akkurat denne boka, men jeg gikk inn i fortellingen med et åpent sinn. Dessverre viste deg seg at Steven Pacey var det beste med romanen. Dette var tynne, flaue og lite imponerende greier.
David Ash er en parapsykolog ved et velrenomert forskningsinstitutt. Etter det som tydeligvis har vært dramatiske hendelser i tidligere bøker (som jeg ikke har lest, og som heller ikke er nødvendig), har han blitt litt mindre skeptisk enn han pleide å være. Det finnes visst paranormale krefter allikevel, selv om de fleste jobbene bare dreier seg om ting som har jordiske forklaringer bare man bruker hodet litt. Instituttet har begynt å slite økonomisk, og når en usmakelig fyr dukker opp og vil ansette Ash for å løse mysteriet om noen paranormale hendelser som finner sted på et avsidesliggende slott i Skottland, har han strengt tatt ikke noe valg: De er villig til å betale nok til at instituttet er reddet.
Det viser seg dog raskt at dette kanskje ikke var en så veldig god idé. Arbeidsgiverne hans er nemlig del av en slags secret society, og beboerne med slottet er meget høyprofilerte. Ash må skrive under på vanntette kontrakter der han lover å ikke fortelle noen hva eller hvem han ser under oppholdet sitt, og de tungt bevæpnede vaktene samt de høye, elektriske gjerdene vitner om at parapsykologen kanskje har tatt seg vann over hodet.
Men pengene er såpass gode at han ikke har annet valg enn å ta et dypdykk ned i slottets historikk for å finne ut hva slags onde krefter som eventuelt finnes der.
Premisset høres i seg selv spennende ut. Konspirasjoner, en maktelite med skumle motiver, et gammelt slott, uforklarlige hendelser… Men det er gjennomføringen jeg ikke fikser med denne fortellingen. Det er så himla flatt, alt sammen. David Ash har en trøblete fortid, og han bærer tydeligvis på en del skyld knyttet til det jeg antar er dødsfall blant folk nær ham. På flyturen til Skottland treffer han så vidt på Comraich Castles psykolog Delphine – og det var tydeligvis nok til at dyp kjærlighet oppstår. De har ikke kjent hverandre mer enn et døgn før “I love you” sendes frem og tilbake mellom de to.
“Instalove”, i mangel på en bedre beskrivelse, er ikke uvanlig i ungdomsbøker, og der blir det også mer troverdig. Men når godt voksne og erfarne karakterer går fra å hilse på hverandre det ene øyeblikket og så elske hverandre dypt og inderlig neste dag, blir det bare ufrivillig teit. Da hjelper det heller ikke at de kjærlige og erotiske scenene dem i mellom minner mest om husmorporno i gjennomføring. Lidenskapen er svulstig og lysten er knyttet til uforståelig store følelser. Vi snakker sjelelig tiltrekning og greier. På et dypt, dypt nivå, der Ash tidlig erklærer for seg selv at han glatt hadde gitt livet sitt for denne kvinnen. Til tross for at han har hatt fryktelig kjipe opplevelser tidligere.
Dessuten er Delphine så hjelpeløs. Hvorfor i all verden må hun være så hjelpeløs? Hun er forvirret angående sin egen seksualitet, hun er på gråten stadig vekk, og hun skjelver i armene til Ash uansett utfordring (eller situasjon, for den saks skyld). Hun skjelver som et aspeløv. Og hun er så redd, så redd. Forholdet deres minner aller mest om en situasjon der den store, sterke (og barske, litt trøblete, småalkoholiserte) mannlige helten kommer settende for å redde dagen, og dama bare gir seg hen i de sterke armene hans. Det hadde jeg klart meg uten. Delphine må jo åpenbart være mye tøffere og sterkere enn det hun får æren for, med tanke på hvor hun jobber og de tilfellene hun jobber med. Og ti poeng til den som synes det er underlig at psykologen Delphine skriver ut medisiner.
Følelsesregisteret til karakterene mangler dybde. De er alltid enten/eller når det gjelder ekstreme følelser. Ash selv flyr inn i intenst sinne fort som bare det, for så å ikke lenger være sint i neste setning. Delphine er plutselig livredd og nummen. Og slik fortsetter det. Ingen av følelsene ser ut til å være noe mer enn fyllstoff i teksten. Da er det ekstra flaut at hovedpersonen blir lidenskapelig og dypt forelsket (og elsker) denne tilfeldige kvinnen. Det er orgasmer på høyde med de mest klisjeaktige kjærlighetsromaner du kan tenke deg.
Dette omslaget (et herremagasin fra 1950-tallet) er overraskende aktuelt og passende for denne fortellingen. Blir bare flaut.
Også må jeg ærlig talt si at jeg synes det er svært besynderlig at Ashs sjefs venninne, en politikvinne, vet så mye som hun gjør. Der sitter hun, en nokså vanlig politibetjent og forteller venninnen sin om helt sinnsyke konspirasjoner som altså skal være sanne. Er det meningen at jeg skal tro at en såpass “ordinær” person har tilgang til slik informasjon uten å spre det videre og skape mayhem i befolkningen? Når hun sitter og drikker kaffe med venninnen sin og forteller henne alt under avtalen “ikke si det til noen”? Virkelig? Det blir for søkt. Jeg tror rett og slett ikke på det.
I ettertid har jeg sett at Stephen King blir sitert for å ha sagt følgende om Herbert: “Herbert was by no means literary, but his work had a raw urgency, […] His best novels, ‘The Rats’ and ‘The Fog,’ had the effect of Mike Tyson in his championship days: no finesse, all crude power. Those books were best sellers because many readers (including me) were too horrified to put them down.”
Ingen finesse, bare rå kraft. Det blir flatt, svulstig, klisjeaktig og tidvis nokså flaut. Måtte for eksempel bekjempe impulsen til å gjemme ansiktet i hendene da Ash smilte varmt til Delphine, midt i en hektisk krisesituasjon (a la Man’s Life-omslaget), og påpekte at hun “lignet en vakker terrorist”. Romantisk, du… Til gjengjeld er det noen ganske gode beskrivelser av omgivelser og sånn. Synd at karakterene blir like flate og livløse som de gamle møblene de sitter på. Steven Pacey, som jeg lot meg begeistre enormt over da han leste The First Law-serien til Abercrombie, skinner like sterkt som før. Han er virkelig en fabelaktig innleser. Jobben han gjør med teksten, gjorde at de 23 timene ikke føltes helt bortkastet.
Men kan jeg anbefale den videre til deg? Nei, langt derifra. Enkelte av de paranormale og “skrekkelige” skildringene var ganske ok, kanskje særlig delen med den råtne maten – og spindelvevet med de store edderkoppene i tunnellen under slottet. Æsj og fysj! Men jeg får totalt sett inntrykket av at forfatteren forsøker å sjokkere for sjokkets skyld. Om denne boka er representativ for kvaliteten til Herbert, kan jeg ikke fatte og begripe hvordan han har blitt populær. Kjære vene. Det må da finnes bedre alternativer enn dette, selv for de som bare er på jakt etter lett underholdning.
Bok-trailer:
Om forfatteren:
James Herbert (8. april 1943-20. mars 2013) var en britisk skrekk- og spenningsforfatter. Før han ble fulltidsforfatter jobbet han i et reklamebyrå, og han designet stadig sine egne omslag og markedsføringskampanjer. Han er en av britenes bestselgende forfattere, og har solgt 54 millioner bøker, som har blitt oversatt til 34 språk. Han skrev totalt 24 romaner, 2 sakprosabøker og flere noveller (Ash var den siste boka han skrev). Han etterlot seg kone og tre barn da han døde i sitt hjem i en alder av 69.
Wikipedia | hjemmeside
