Sjanger: Roman (klassiker)
Originaltittel: Zapizki Iz Podpol’ja (1864)
Denne utgaven utgitt: 2002
Format: Heftet
Oversatt av: Gunnar Opeide
Forlag: Solum
ISBN: 9788256013517
Sider: 113 + etterord
Kilde: Kjøpt selv
****
Forlaget om boka: Syk, ond og frastøtende. Slik presenterer Kjellermennesket seg selv. Han hart trukket seg tilbake i sin krok, i såret stolthet. Der sitter han og spinner sine tanker. Denne boka betegner et skille i forfatterens livsverk. For første gang reiser Dostojevskij her de filosofiske spørsmål og problemstillinger som han senere skulle utdype i de store romanene.
****
Jeg har tidligere lest Forbrytelse og Straff av samme forfatter. Det er en skikkelig murstein i motsetning til denne, som er ei lita flis i forhold. Jeg plukket den tilfeldigvis med meg da jeg skulle på t-banen en morgen, og leste den ut på t-banen resten av den uka.
Det stemmer som vaskeseddelen sier: Det første dette kjellermennesket sier om seg selv er at han er både syk, ond og frastøtende. Det er fort gjort å tenke at han overdriver, men det gjør han slett ikke. Dette er et frastøtende menneske, og gjennom boka begynte jeg å bli litt forvirret angående hva det var forfatteren egentlig prøvde å fortelle med dette kjellermennesket. Da hjelper det å ha litt kjennskap til forfatteren. Etter å ha oppdatert meg litt på hans syn på ting og tang via det korte og konsise etterordet, ble kjellermennesket med ett lettere å forstå – selv om det fortsatt er en motsetning i en og samme mann.
Kjellermennesket er egoistisk. Han er bare opptatt av seg selv, og går ikke av banen for å la det gå ut over andre. Han klarer ikke alltid å forklare hvorfor han handler som han gjør, men han kjenner det dypt inne i seg, dette behovet for å være en skikkelig drittsekk. Det ene øyeblikket kan han være snill, mild og medfølende, men det neste rykker han til og må kompensere for denne svakheten og river sine medmennesker rett ned igjen. Hvorfor?
Fjodor Dostojevskij var ikke særlig imponert over Vesteuropeiske holdninger. Etter Krimkrigen hadde det vokst frem to leire i spørsmålet om hvordan Russland skulle forholde seg til omverdnen. Den ene siden mente Russland burde utvikle seg helt uavhengig av hva som foregikk vestover, mens den andre mente at løsningen var å følge utviklingen av vestlig politikk, kultur og økonomi. Og etter at Dostojevskij selv haddde besøkt Europa var han ikke i tvil om hva han selv mente. Han var sjokkert over det manglende brorskapet som hersket i vest. Jeg siterer etterordet direkte, som igjen siterer Vinternotater om sommerinntrykk fra 1863:
[…] her virket i stedet “enkeltindividets, personlighetens prinsipp, selvoppholdelsen, selvhevdelsen, selvbestemmelsens prinsipp, konsentrert om det egne Jeg – et prinsipp som stiller dette Jeg opp som et selvstendig element overfor hele naturen og alle andre mennesker, fullstendig likestilt og likeberettiget med summen av alt annet i den omgivende verden.”
Vips, så ser jeg hvem Kjellermennesket er. Han er personifiseringen av Vesteuropa slik Dostojevskij opplevde det; han representerer alt det negative som var i utvikling utenfor de russiske grensene. Men samtidig så er Kjellermennesket bevisst sin egen motbydelighet. Han vet hva han er, og representerer på denne måten Dostojevskijs syn samtidig som at han representerer alt forfatteren misliker – og det er der konflikten i karakteren oppstår. Dette funket langt bedre for meg etter at jeg leste etterordet. Da falt alt på plass. Synet understrekes i grunn også i teksten selv:
Her hos oss i Russland, har vi aldri hatt noen av disse stupide og himmelvendte tyske og særlig franske romantikere som ingenting biter på. La jorden revne under dem, la hele Frankrike gå til grunne på barrikadene, – de forblir seg selv lik, de forandrer seg ikke engang for anstendighets skyld, men fortsetter som de idioter de er å synge sine sanger til stjernene, helt til de går i graven så å si. Hos oss i Russland derimot finnes det ikke idioter, det er en kjent sak; derved skiller vi oss fra vesteuropeerne, særlig tyskerne.
Dette er en nokså morsom bok. Kjellermennesket surrer seg inn i situasjoner og betraktninger som blir ufrivillig morsomme fra tid til annen. Ellers er fortellingen full av svært sitatvennlige passasjer, og utgaven min er full av klistrelapper. Her er et knippe av velformulerte setninger:
Et utviklet og ordentlig menneske kan ikke være forfengelig uten å stille ekstreme krav til seg selv, og dermed må det også føle en forakt for seg selv som undertiden grenser til hat. (s. 40)
Jeg stod ved biljardbordet og sperret uten å vite det veien for ham da han skulle forbi; uten et ord til advarsel eller forklaring tok han meg i skuldrene og flyttet meg til siden, og gikk videre som om han ikke hadde lagt merke til meg i det hele tatt. Jeg ville ha tilgitt ham hvis han hadde gitt meg en drakt pryl, men jeg kunne aldri tilgi at han flyttet meg som en uvedkommende gjenstand. (s. 44)
I et annet værelse lenger borte var det svært støyende; man ropte og skrek til hverandre, man kunne høre gaplatter fra en hel bande med folk og av og til noen skjærende vulgære franske gloser: det var middag med damer. (s. 63)
“Akkurat nå burde jeg kyle en flaske i hodet på dem”, – tenkte jeg, grep en flaske og . . . skjenket meg et fullt glass. (s. 69)
Mørket i Kjellermennesket er såpass totalt at det føltes som en rimelig tung bok til tross for sine få sider. Det er liksom ingen lyspunkter, med visse unntak i galgenhumoren. Definitivt en god og interessant bok, som nok representerer Dostojevskijs innsikt i menneskesinnet ganske bra. Den er mindre avskrekkende å begynne på enn Forbrytelse og straff på grunn av sin nette størrelse, men dette er en av de tilfellene der den ytre størrelsen ikke sier noe om størrelsen på innholdet. Man må være forberedt på mørket.
Om forfatteren:
Fjodor Dostojevskij (11. nov 1821-9. feb 1881) er en av de mest kjente russiske forfatterne. Han ble født inn i en fattig adelsfamilie i St Petersburg og hadde 6 søsken. Faren, en voldelig alkoholiker og tidligere militærkirurg jobbet på et hospits for fattige i et belastet område i Moskva, og dette gjorde varig inntrykk på Dostojevskij som i mange av sine bøker og noveller skriver mye om fattigdom og undertrykkelse. Han ble fengslet for medvirkning til revolusjonær aktivitet mot tsaren i 1849, og dømt til døden. Henrettelsen ble ikke gjennomført, og han ble dømt til 10 års straffarbeid. Disse årene fikk også betydning for Dostojevskijs forfatterskap. Opptegnelser fra et kjellerdyp er blant verkene som ble til kort tid etter han hadde sonet ferdig. Han døde etter lengre tids skrantende helse.
Wikipedia | goodreads
