Bok 3 i Matched-trilogien
Sjanger: Dystopi (ya)
Originaltittel: Reached (2012)
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Heftet
Oversatt av: –
Forlag: Razorbill
ISBN: 9780141333083
Sider: 512
Kilde: Kjøpt selv
OBS! Dette er en oppfølger. Om du ikke har lest bok 1, Matched, og bok 2, Crossed, bør du styre unna denne omtalen da den ikke er spoilerfri i forhold til tidligere bøker.
****
Forlaget om boka: The final thrilling part of the “New York Times” bestselling trilogy, “Reached” is the sequel to “Matched” and “Crossed” by Ally Condie. After leaving the Society and desperately searching for each other – and the Rising – Cassia and Ky have found what they were looking for, but at the cost of losing each other yet again. But nothing is as predicted, and all too soon the veil lifts and things shift once again…In the gripping conclusion to the bestselling “Matched” trilogy Cassia, Ky, and Xander return to the Society to save the one thing they have been denied for so long: the power to choose.
****
Etter å ha likt den første boka, Matched (Norsk: Cassias valg) ganske godt, og ha blitt litt skuffet over Crossed (Norsk: Flukten) er jeg bare sånn passe fornøyd med avslutningen. Har ikke hatt anledning til å skrive omtalen før nå (et par uker etter at jeg leste den) og vil absolutt si at finalen ikke gjorde nok inntrykk til at detaljene festet seg i minnet mitt.
Cassia oppdaget altså sprekker i fasaden til Samfunnet i første bok da en annen gutts ansikt dukket opp på skjermen i bare et sekund da hennes fremtidige ektemann ble valgt ut for henne. Det klarte hun selvsagt aldri å glemme, og matchen hennes Xander, som har vært hennes beste venn siden de var små, må plutselig konkurrere mot Ky – den mystiske og litt mørke badboyen hvis foreldre tilsynelatende forrådte Samfunnet. Xander har bare kunnet stå stille og se på at Cassia og Ky føler stadig sterkere for hverandre.
Så blir Ky sendt til en av de ytre provinsene. Cassia kan selvsagt ikke slippe taket på ham. Hun begir seg i bok to ut på en reise gjennom ytterlandet, og oppdager i stadig større grad hvor uperfekt Samfunnet egentlig er. Samtidig får hun stadig mer informasjon om motstandsbevegelsen, ledet av den mystiske Piloten, som bare venter på at tiden er inne for å velte Samfunnet en gang for alle.
I tredje bok er tiden inne, men etter en vellykket start begynner det å gå rett vest da de ikke lenger kan kontrollere det de har sluppet løs.
Det positive først: Ally Condie skriver vakkert. Hun fører et poetisk, fredelig og følsomt språk som aldri skurrer eller fornærmer. Dette har hun gjort gjennomgående i hele trilogien, avslutningen er intet unntak. Men så kan det også være nettopp dette som utgjør noe av denne seriens store svakheter: det er ingen utfordringer – ingen motstand. Det å lese ordene hennes er som å la vann gli gjennom fingrene. Det gjør seg godt med tanke på kjærlighetsfortellingen, men tar litt livet av det dystopiske elementet.
Faste lesere vet at det er det dystopiske elementet som interesserer meg, og at jeg er nokså allergisk mot trekantdramaer og ellers klisjéaktig kjærlighet.
Det er poesien som driver særlig Cassia fremover. Hun har fått tak i noen gamle dikt, og dikter også litt på egen hånd. Poesien bruker tidvis som valuta, og Arkivarene (svartebørshandlerne, for å kalle en spade for en spade) bytter til seg og fra seg ordene. Om språklige virkemidler i Cassias tekst skal oppsummeres med ett ord, må det altså bli poesi. Og det er sikkert vel og bra, meeeeen…
Det dystopiske elementet er svakt oppbygd. Jeg har ikke inntrykk av at Condie egentlig er så veldig interessert i akkurat dette. Det er en bakgrunn for kjærligheten, trekantdramaet og poesien. Om man derfor ikke er kjempebegeistret for harde, dystopiske fortellinger kan faktisk denne serien være akkurat det man trenger. Men jeg opplever det i det store og det hele som ubrukt – eller tapt – potensiale. Alt er så lettvint. Hun kunne gjort så mye mer. Hun kunne stukket langt flere kjepper i hjulene på både karakterene selv og motstandsbevegelsen. Hun kunne ha gjort så mye mer ut av motstanden generelt. Men da hadde det antageligvis gått utover all plassen hun bruker på kjærligheten. Det tror jeg ikke hun hadde vært villig til å ofre.
Karakterene, som alle er i slutten på tenårene, oppfører seg så modent at jeg mister litt troen på at de faktisk er så unge som forfatteren forteller. De har godt grep om de virkelig store konseptene innen kjærlighet, dette med respekt, ro og “if you love someone, let them go.” Hvorfor er det ingen gnisninger mellom Xander og Ky? Om de begge elsker henne så høyt og inderlig, hvorfor er de så passive i forhold til hverandre? Jeg føler at Condie har tatt fra begge guttene – og Cassia for den saks skyld – et følelsesregister utover kjærlighet. Altså, stor kjærlighet. Cassia havner på en pidestall der alt sirkler rundt henne og guttene i bunn og grunn bare venter på at hun skal reagere. Det kunne med fordel blitt gitt mer plass til andre følelser enn den varme, inderlige og modne kjærligheten. At det stikker litt i magen på noen av dem i et sekund før de plutselig har det helt fint igjen, etter at det skjer noe som definitivt ellers burde generere reaksjoner, er liksom ikke nok…
Og en skulle kanskje tro at når Condie velger å ha tre forskjellige fortellerstemmer (Cassia, Xander og Ky), så ville stemmene være forskjellige. Det er de i det store og hele ikke. De er alle like poetiske og følsomme, og språklig klarer jeg ikke å skille protagonistene fra hverandre i det hele tatt.
Som sagt: Det blir for passivt, og i Reached har poesien gått fra å være en stor del av fortellingen til å dominere den. Det er ingen motstand, og egentlig føles det også som veldig lite fremdrift, selv om ting jo skjer. Condie tar ingen overraskende veier, hun følger stort sett hovedveien der vi ser hva som venter oss i horisonten. Flere av “tvistene” hennes kunne med fordel ha skapt mer krøll. Men nei. Veldig lite krøll. Bare passivitet og stor kjærlighet på hovedveien. Det blir kjedelig. Jeg tror jeg aldri har vært borti en så tiltaksløs leder av motstandsbevegelser. Hvorfor prøver aldri Condie å riste litt i meg? Er det ikke det som er hele poenget med dystopi?
Dette er altså ikke ei bok for de som liker dystopien for dystopiens egen skyld. Dette er boka for de som vil lese om stor kjærlighet til tross for ditt og datt av utfordringer. Dystopien danner et utvasket bakteppe. Intet mer, intet mindre. Dette blir dermed ikke min kopp med te, men jeg kan se for meg at den blir en innertier for andre typer lesere som er på jakt etter det boka faktisk har å tilby.
Bok-trailer:
Andre bøker i serien:
Matched (bok 1)
Crossed (bok 2)
Andre bloggere om boka:
Knite Writes
Bloody Bookaholic
YA Book Queen
The Diary of a Bookworm
Beauty and the Bookshelf
The Sweet Bookshelf
Om forfatteren:
Ally Condie er en bestselgende, amerikansk forfatter som debuterte med første bok i Yearbook-trilogien i 2006. Hun har utdannelse som engelsklærer, og har jobbet som dette både i Utah og New York. Hun bor sammen med ektemann og tre sønner i Salt Lake City, Utah.
Hjemmeside | seriens hjemmeside | goodreads
