Du blir plukka opp av din personlige assistent. Hun sørger for deg, sørger for at du har god nok tid. At du har bensin på tanken. Batteri på mobilen. Det er hun som har taima kjøretida ut til skolen. Det er hun som vet at Eidsberg er Mysen. For hvor i helvete er Eidsberg egentlig? Hvorfor kan de ikke kalle det Mysen, når det er Mysen. Sånne ting vet hun. Hun går gjennom dagens program, mailene fra unge lesere, hun har gått gjennom retriever, hun har forslag til ting du kan legge ut på sosiale medier. Og så vet hun at du ikke har lyst til å snakke så mye, men bare cruise over det norske bondelandet mens du hører på depressiv lavmælt rock. Til dere er framme.

Slik beskriver Harald Rosenløw Eeg en vanlig dag i livet til en ungdomsbokforfatter. Noen som kjenner seg ig jen? Ikke Harald sjøl heller. Teksten er opninga på en prolog forfatteren holdt under høstens Brageprisutdeling. og som han delte med årsmøtet i NBU 13. april. NBU-sida har fått lov til å trykke prologen, slik at flere kan ha glede av den.

Her er prologen i sin helhet:

Du blir plukka opp av din personlige assistent. Hun sørger for deg, sørger for at du har god nok tid. At du har bensin på tanken. Batteri på mobilen. Det er hun som har taima kjøretida ut til skolen. Det er hun som vet at Eidsberg er Mysen. For hvor i helvete er Eidsberg egentlig? Hvorfor kan de ikke kalle det Mysen, når det er Mysen. Sånne ting vet hun. Hun går gjennom dagens program, mailene fra unge lesere, hun har gått gjennom retriever, hun har forslag til ting du kan legge ut på sosiale medier. Og så vet hun at du ikke har lyst til å snakke så mye, men bare cruise over det norske bondelandet mens du hører på depressiv lavmælt rock. Til dere er framme.

Inne  på lærerværelse merker du at rommet er fullstendig elektrisk av forventning. Lærerne går og tripper rundt deg, det er high five, tommel opp, stjålne blikk og «likes» i massevis. Du sjekker raideren, og skolen veit hvor viktig dette besøket er, for det er der alt sammen, focaccia med tunfisk, cafe mocca, vossavann, en stabel håndklær og et par silkesokker du kan ta på deg etter gign. For det er du som skal redde dem. Skolen. Ungdommene. Redde den norske leselysten. Redde statistikken. Og de veit at du veit. Lederen for norskseksjonen følger deg forvetningsfullt ned til gymsalen. Og i gangen hører du lyden lenge før du er framme. Taktfaste rop. Du hører jubelen. De er lei av å vente nå. Og adrenalinet kicker inn. Du stopper foran døra. Et par elever stikker hodene ut, og når de ser deg, bare hyler de og smeller døra igjen. Læreren ser på deg, sier at de håper på autografer, men han vet ikke hva du sier til det. Selvfølgelig, sier du. Selvfølgelig, er det autografer? Til han også? Han rødmer, ikke til han, men en til datteren. Klart, svarer du. Du kan skrive autograf til alle døtrene i kommunen. Lederen for norsksekskjonen åpner døra. Du hører jubelen der inne slå mot deg. Forfatteren er her! Ungdommens frelser. 

 Men det er ikke sånn. Ikke så ofte i hvert fall.

Alle dere som er her i dag er vokst opp som løgnere. Drømmere. Avvikere. Raringer. Snålinger. Du kjente de første gryende symptomene på sykdommen kanskje allerede i ungdommen. Infeksjonen som gjorde at du sto opp midt på natta med denne kløen i fingra. Bakteriene som sakte gravde seg inn i hjernen din, fant steder og personligheter du ikke visste du hadde i deg. Dette viruset som gjør at du tror ting blir bedre. Hvis du bare får lov til å gjøre den ene tingen.

            Å SKRIVE.

            Noen av oss skriver for oss sjøl. Noen skriver til kjæresten. Noen skriver for hordene av lesere. Noen aner ikke hvem de skriver for. Noen av oss skriver for barn.

            Og noen av oss skriver for ungdom.

            Det kan være vanskelig nok å være forfatter, så hvorfor skrive for ungdom? De som nesten ikke kan lese en gang? De som hater bøker? Et publikum som bare er i målgruppa noen få år før de vil gjøre alt de kan for å løpe valpefettet og nybegynnerfeila av seg. Hva er det med oss? Hva er det med oss som gjør at vi har trua på at vi kan gjøre det?

Å skrive om ungdom er å skrive om ting som skjer første gang. Det er å skrive om skjørheten i å oppdage alt dette nye, det som er livet. Reisen inn i det uoppdaga, det uutforska. Du er så full av mot, samtidig så akutt redd for å drite deg ut. Du er verdensmester på det ene feltet, og fullstendig blank på det andre. Alt er mulig og ingenting går. Det er dette spriket du balanserer på hver eneste dag. Som om hele oppveksten handler om å klare å bygge ei slags bru over dette gapet, slik at hvis du er heldig så blir du en person, og ikke bare ei diger revne.

Vi kan flytte til et nytt sted, vi kan få ny jobb, ny kjæreste, ny mobil. Men det vi skriver om, vårt evig tilbakevendende tema, BARNDOM og UNGDOM, er noe du aldri kan få igjen, eller gjøre igjen. Vi tar på oss hettegenser. Eller Uggs. Kjører hentesveis eller rare briller. Kjøper dyre, men litt ungdommelige klær. Vi tar med skateboard på jobb eller kjøper Justin Bieber-billetter. Men vi blir aldri ungdommer igjen. Det er derfor ungdommen er så dyrebar. Så sårbar. Så hard. Så bristeferdig av håp og drømmer! Derfor er det så vondt å miste den også. Derfor blir vi aldri lei av å forske i den, skrive om den, for det gir oss muligheten til å gjøre det umulige. Å vende tilbake, eller oppleve en flik av den på nytt.

Varsellamper ringer. Skal boka dø nå? Vil neste generasjon slutte å lese? Og det desperate ønsket om å få ungdommer til å lese dytter oss ut på litteraturens siste skanse. Jeg har lest før et danseshow, etter et rappeband. Jeg har lest i en verkstedhall, på en sykestue, i en fotballgarderobe, i en kirke og i et fengsel og på Leangkollen hotell, på et loft, i en kjeller. Barne- og ungdomforfatterne er litteraturens innpiskere. Og vervekampanje. Vi er oppvarmingsbandet. Vi er U21-laget. Vi skal rekruttere lesere. For norsk skjønn, for fakta, for chic litt og poesi. Vi er rottefangerne i Hameln. Som spiller så fint på fløya, lokker barn og unge etter oss i en pen liten hale. Holder dem i ånde noen øyeblikk. Før de blir voksne og skal lese ordentlige bøker.

Men vi selger oss ikke for billig. For vi veit jo at bøker er kjedelig. Ikke kjedelig-kjedelig, men kjedelig-i-forhold-til. Vi veit at bøker er ikke film. Bøker ikke er dataspill. Det er det som gjør bøkene så fantastiske. Det som driver oss er den følelsen alle vi som sitter her en gang har hatt. Lesekicket. Som da jeg satt aleine i en leilighet ute i Fetsund og leste Beatles og det sa bare plopp i huet mitt. Og så skulle ingenting bli det samme igjen. Den følelsen bærer vi med som en skatt. En skatt som hvem som helst kan få stjæle. Vi veit at det ikke er ei bok som kan nå alle. Men at alle er mulige å nå med ei bok.

Vi hater budskap. Det fins ingen fasit i lesning. Men vi digger å kommunisere. Tanken på nå fram. Å treffe noen. Vi skal fylle huene på ungene deres. Barnabarna deres. Oldebarna deres. Nevøene deres, niesene. Barn og ungdommer, dere veit, de små menneskene vi som foreldre ofrer alt for. De vi sparer for, de vi skifter bleier på, eller ligger søvnløse og tenker på. Disse slynglene som ikke klarer å rydde opp en fotballsokk den ene dagen, men som snart skal ta vare på oss, ta vare på hagen vår og landet vårt og hele jævla jordkloden. Det er disse menneskene vi som barne- og ungdomsforfattere sniker oss inn i huene på. Det er vårt ansvar å fylle dem med tanker og bilder, historier og dialoger, dikt og faenskap. Akkurat som vi kanskje ikke følte oss helt vanlige da vi vokste opp, kan vi kanskje gi replikker til en som er i stemmeskiftet. Eller vi kan røske opp, pushe grenser, for en del av disse unge folka er hverken frika eller frie, de er ganske streite egentlig, og de trenger virkelig oss, så vi kan juge litt for dem. Det høres kanskje enkelt ut. Vi kan jo bare ungdommene det de vil ha? Nei, nei, nei. Ungdommer i Norge får alt de peker på. Så vi skal gi dem alt det de ikke visste at de ville ha. Det de ikke ante at de ville like. Ingenting er forbudt. Alt er lov. Hvis du tør.

For våre lesere er de beste. Når de først leser. Om de tvinges til å lese eller gjør det frivillig. Når vi kommer inn i gymsalen sitter de der. Og du ser det med en gang på dem, om det du sier funker eller ikke. Du ser motviljen i øya deres. Du ser søvnen som begynner å renne i munnvikene. Og så må du stagedive ut i dette uvisse og håpe at de tar deg imot, så du ikke smeller i gølvet. Og merkelig nok. Så er det noen hender der som tar deg imot. Kanskje litt klamme i starten. Litt usikre. Litt famlende. Men henda er der. Og de bærer deg. Og så flyter du. Surfer. For en elev som skriver særemne om deg, har gjort grundigere jobb enn alle journalistene jeg har møtt til sammen. Jeg skulle gjerne bytta hver og en av dere med en nytent 10-klassing fra Eidsberg. Eller var det Mysen? De ringer midt på natta for å spørre om en tittel, eller mailer femti spørsmål de må ha svar på før frokost. Med den største selvfølgelighet. De spør om alt, og de sier det de mener. Jeg satt og jobba en kveld da jeg fikk mail med spørsmål fra en elev som holdt på med en oppgave om meg. Jeg svarte, fikk nye spørsmål og så holdt vi på sånn fram og tilbake i løpet av kvelden. Følte jeg hadde vært rimelig behjelpelig. Og til slutt fikk jeg svar fra eleven.

– Fy faen, bøker suger.