9780340995693_p0_v1_s260x420JEG ELSKER DENNE BOKA!

Oj oj oj. Det var bare å legge bort alle aspirasjoner, avtaler og alskens andre ting jeg skulle gjort – det var bare å lese og lese og lese og oppleve den fantastiske følelsen av å bli revet med, bort,  vekk – på en virvelvind – og på ingen måte være tilstede i noen annen virkelighet enn den på Tyneford hvor jeg for øvrig skal flytte nå og begynne et nytt liv sammen med litteraturens største hunk på lang lang tid.

Sukk.

Vel, la det være klart – hvis du ikke liker romantisk som i ROMANTISK så er dette ikke en bok for deg. Men det er bare det at Natasha Solomon (ny favoritt, skriv opp på alle lister, bestill debutboka, gi henne ro og fred så hun kan skrive mer) gjør det BRA og det er en bragd innafor sjangeren. Dette er nemlig Jane Austen, Brontë, Kate Morton og Downton Abbey i en og samme bok og Solomon skriver godt – feiende flott – og alt henger på greip.

Elise er født inn i en velutdannet og ressurssterk familie i Wien, og året er 1938. Familen hennes er jødisk, og med truslene så nære, sender familien henne til England. Hun søker på en stilling med følgende stillingsannonse: «Viennese jewess, 19, seeks position as domestic servant. Speaks fluid English. I will cook your goose. Elise Landau. Vienna 4, Dorotheegasse, 30/5.» Engelsken hennes er ikke akkurat perfekt. Hun får en stilling på Tyneford Hall, og det er her Downton Abbey kommer inn. Skikkelig engelsk overklasse.

For Elise er det en tøff reise, både fysisk, mentalt og standsmessig. Som tjenestejente finner hun seg etter hvert til rette på godset, selv om hun hele tiden er bekymret for foreldrene som er igjen i Wien og søsteren som har reist til Amerika. I England treffer hun kjærligheten, men historien er komplisert og ting går ikke alltid som planlagt. Jeg vil ikke røpe noe her, men det er Jane Eyre-vibber lang vei.

Boka faller innunder den sjangeren som er veldig i vinden om dagen, og som stadig finner nye betegnelser som »kvalitets underholdingsromaner», »den nye dameromanen», eller «happy tears». Jeg synes betegnelsene er uheldige. Alle de sjangerbegrepene gjør bøkene mindre enn de er. Innafor denne sjangeren er det, som i alle andre sjangere, utrolig store kvalitetsforskjeller på bøker. Kate Morton og Katherine Webb er eksempler på gode forfattere, og nå også Natasha Solomons. Og så finnes det mange dårlige forfattere innafor sjangeren som ikke klarer å lage et godt nok plott eller som går i klisjehengemyra.

Natasha Solomons har et svært godt språk, unngår klisjeene, er helt nedpå i fortellerstemmen, hun overrasker oss og er veldig god på stemninger og bilder. Boka er ganske rolig i måten den fortelles, den er visuell og ganske vemodig. Dette er virkelig en bok som man ikke vil skal slutte, det er en bok som minner meg om den gode leseopplevelsen og hvorfor jeg egentlig liker å lese bøker.

Jeg endte med å lese boka på engelsk. Jeg har lest flere som sier at de irriterer seg over oversettelsen av det engelske arbeiderklassespråket. Jeg leste en del i den norske utgaven for akkurat det der med oversettelse av sosiolekter og dialekter interesserer meg. Oversetteren har valgt å gi arbeiderne på godset en slags rogalands (?) dialekt. Jeg likte det egentlig godt. Synes alltid at det blir sånn halvveis Totendialekt og halvveis østkant Oslo og det funker ikke. Og disse på Tyneford Hall er ikke arbeiderklasse som i arbeiderklasse i byen. De er mer folk med bakgrunn fra landet med arbeid på gårder. Sånn sett fungerte det fint, synes jeg.

Boka anbefales herfra og til evigheten for de som er glad i sjangeren. Det er mange bokbloggere som har lest den, f.eks. Siljes skriblerier, Ellikkens bokhylle, Ebokhylla mi, Bok-Karete, Les mye, Bøker og bokhyller, Beathes bokhylle, Bokelskerinnen og Groskros verden.