Det skriver litteraturkritiker og nettsideredaktør Guri Fjeldberg på barnebokkritikk.no. Hun viser til kommentaren fra Jørn Lier Horst og reaksjonene på den:
«Krimforfatter Jørn Lier Horst starta debatten ved å peke på det han mener er unødvendig vold både i voksenkrim og i spenningsbøker for barn. Spenningsbok-forfattere som Arne Svingen og Ingunn Aamodt svarer som sant er, at de bidrar til leselyst.
Det er et faktum at enkelte barn foretrekker skumle og til dels voldelige bøker. Men er det sant at det er skremmende bøker som må til for å konkurrere ut dataspill i kampen om barns oppmerksomhet? Nær sagt alt konkurrerer jo om barns oppmerksomhet. Spenningsbøkene konkurrerer også med fotballtrening, tv-titting og lekselesing. Sant er det i hvert fall at voldelige bøker kommer heldigst ut når vi setter dem opp mot voldelige dataspill.»
Danmark
Danskene har større toleranse for voldsskildringer, skriver Fjeldberg:
«De mest kontroversielle spenningsbøkene er importert fra Danmark, der de åpenbart har større toleranse for voldsskildringer enn oss. Først og fremst gis de ut under lesetreningas fane. Bøkene som skaper debatt, er bøker for barnetrinnet (6-12 år), bøker som oppmuntrer til å lese selv, bøker for barn i slukealderen. Kvaliteten til slike bøker måles først og fremst i hvor lett de fenger leserne – og særlig de minst leselystne av dem.»
Mord og selvmord
Ei av bøkene det har kommet klage på på grunn av voldsskildringer, er sagaen Oppgjøret:
«Ved Bergen offentlige bibliotek er det kommet inn klage på Oppgjøret, den tredje boka i Sagaen om Sigurd av danske Josefine Ottesen (2008). Historien er inspirert av den islandske Volsungesagaen og følger Sigurd Fåvnesbane, sønn av den legendariske kong Volsung. I tredjeboka er han og faren på hevntokt til kong Atle som på uærlig vis har beseira faren i kampen om tronen, og «tatt mora med makt». I løpet av boka opplever Sigurd å se begge sine hevntørste foreldre dø, faren faller for et sverdslag, og mora begår selvmord. Selv dreper han både sine egne halvbrødre, kong Atle og kongens livvakter. Men han er ikke helt seg selv når han dreper.»
Lier Horst kritiserte særlig Arne Svingens Den onde læreren (2012), der en vikarlærer kidnapper en skoleklasse, og en av elevene trues med kniv mot halsen, skriver artikkelforfatteren:»Boka er neppe behagelig lesning hvis man har erfaring for at slike trusler kan være en reell fare i hverdagen. Vurdert som fiksjonen er det derimot nokså uproblematisk å utsette leserne for en såpass dramatisk påkjenning – fordi alt ender godt. De fleste tåler ganske mye kaos når det følges av orden og rettferdighet.»
Også den muntlige fortellertradisjonen var full av vold, mener Fjeldberg. Det samme var mange av de snart hundre år gamle guttebøkene.
«Man kan altså diskutere mengden og midlene, men det er liten grunn til å bekymre seg for grunnverdiene i spenningsbøker for barn. Selv i de mest brutale barnebøkene vinner de gode fortsatt over de onde. Nesten alle forfatterne er fremdeles tro mot illusjonen om at vi lever i en verden hvor rettferdighet stadig kan gjenvinnes. Hvis barnelitteraturen skal tilpasses de sarteste blant oss, ofrer vi mangfoldet og risikerer å ramme leselysten. Å innse at alle barn er ulike – og derfor trenger høyst ulike bøker – er i bunn og grunn et spørsmål om respekt.»Artikkelen viser til flere eksempler fra barne- og ungdomsbøker, og reiser spørsmålet om det er nødvendig vold. Hele artikkelen – med voldelige illustrasjoner – kan du lese her: