«Annas himmel» innbyr til undring og refleksjon. Boka tar for seg et krevende tema som døden. Forfatteren forteller om Anna og pappaens møte med savn og sorg, uten at fortellingen blir trist eller sentimental.
I boka møter vi Anna og faren. Faren gruer seg til noe usagt, de må av gårde, men Anna utsetter, småpludrer og undrer:
«Hvorfor kan ikke han som klarer å trekke og skyve og snu på skyene, bølgene og planetene finne opp noe som gjør vondt til godt? sier Anna. Gud burde sette opp en postkasse til å legge spørsmål og klager i, svarer pappa.»
Flere kritikere har framhevet illustrasjonene i boka. Her fra Dagbladet:
Det visuelle og verbale i «Annas himmel» smelter sammen på perfekt vis. Ordlige og billedlige betydninger spiller på lag.
Eksemplene er mange: Innledningsvis er Anna jenta som beveger seg på overflaten. Hun holder seg i det lette, fordi faren er i det tunge. Så lar Hole ord og bilde smelte sammen. Anna tar pappa med og bryter overflaten — av vannet de sitter ved. De stuper inn i et fantastisk univers, der alt er forandret, slik Annas nye tilværelse er forandret. Hav og himmel er ett. Sammen leter de, etter et gjentakelsesmønster, etter mamma.