NBU vil gjennom sin handlingsplan styrke skolebibliotekene. Vi har lenge ønsket å styrke innkjøpsordningene. Der har vi sett at det er liten politisk vilje til å bevilge mer penger til dagens ordninger, selv om disse er kraftig underfinansierte. I dag finnes det 30 millioner kroner i potten for innkjøp av barne- og ungdomsbøker, mens antall utgivelser tilsier at det skulle vært 40 millioner. Det betyr at forlagene får en avkortning og må tilbakebetale 25% av betalingen de får for bøker som blir kjøpt inn. Ingen god ordning, men slik er det og vi når ikke fram med argumenter om at det må bli mer penger å kjøpe inn bøker for.

Så hva kan vi gjøre? NBU har valgt å sette fokus på skolebibliotekene og vise til hvor dårlig stelt det er med disse på mange skoler og i mange kommuner. Vi er mange forfattere som har reist på turneer i mange år og som har sett hvor skralt det kan være med skolebiblioteket. Ofte er det noen hyller i gangen utenfor lærerværelset, andre ganger kan skolebiblioteket være i et bomberom som ikke kan brukes til noe annet, fordi ventilasjon, lys og rømmingsveier mangler. Noen steder har man en gang fått bygget et eget rom til skolebiblioteket, men siden skolen lider av plassmangel har man tatt det i bruk til andre ting, som grupperom eller undervisningslokale for unger med spesielle behov. Noen steder er skolebiblioteket blitt til et lagerlokale for utrangert utstyr og ganske mange steder finnes ikke skolebiblioteket i det hele tatt.

Det er også ofte smått stell med innkjøp av bøker til disse bibliotekene. I sin tid var det tanken at de 1550 eksemplarene som kjøpes inn gjennom Kulturrådet også skal være med på å fylle opp skolebibliotekene. Når antallet grunnskoler i Norge er på over 3000, sier det seg selv at disse innkjøpene ikke dekker behovet for bøker, når folkebibliotekene har fått sitt. Noen kommuner har ordninger og rutiner for å fordele bøker etter et slags rettferdighetsprinsipp, men veldig mange steder hører vi om at skolebibliotekene blir tilbudt det som er igjen etter at folkebibliotekene har fått plukke ut bøker de ønsker tatt inn i sin samling. Eller de blir tilbudt bøker som folkebiblioteket har kassert. Det sier seg selv at bokstammer bygget opp på denne måten ikke stimulerer til leseglede og engasjement hos skoleungene.

Derfor arbeider NBU nå for å få til en egen innkjøpsordning for skolebibliotekene, slik at landets grunn- og videregående skoler kan få bygge opp samlinger av bøker som elevene faktisk gjerne vil lese. For litteratur er viktig i utdannelsen av unge nordmenn. Og da er vi framme med del to av forslaget vårt. I skolen er kunst- og håndverk og musikk egne fag, mens litteratur blir sett på som en del av norskundervisningen. All honnør til norskundervisningen, men lesing og litteraturformidling som skal være en del av oppgaver i grammatikk og setningsanalyse fører kanskje ikke alltid til den helt store litteraturinteressen. Lesegleden. Vårt forslag er altså at det skal settes av friske midler til formidling i skolen, i form av penger skolen skal bruke til skolebibliotekar. Ideelt sett bør det være slik at x antall elever fører til y antall timeverk for en skolebibliotekar. I dag er det få skoler som har midler til bibliotekar, ofte er det en entusiastisk lærer som får lov til å bruke noen av ”fritimene” til å holde biblioteket ved like. Ofte blir slikt arbeid også en salderingspost når annet må gjøres og budsjetter skal strammes til. NBUs tanke er derfor at skolene må tilføres midler som er en del av kulturbudsjettet og ikke undervisningsbudsjettet, slik at pengene ikke kan brukes til andre ting.

Vi vet at en slik ordning vil bli dyr og at det kan være en lang vei å gå for å få til en slik reform. Men vi vil samarbeide med bibliotekarer og skolebibliotekarer for å fremme dette overfor politikere og departement. Og vi vil argumentere for nye midler til innkjøp av bøker. Det siste bør ikke være så vanskelig å få til. Det koster ikke mye å kjøpe bøker, noen millioner friske kroner kan gjøre underverk for støvete boksamlinger i bomberom og bøttekott i norske skoler. Kanskje vil det igjen føre til at flere unger leser bøker, at flere oppsøker de lokale folkebibliotekene og at flere opplever den mest fantastiske av alle verdener. Lesegledeverdenen. Så pass fortjener norske unger.