En smakebit på søndag er et konsept jeg har lånt av Mari på Flukten fra virkeligheten. Alt du trenger å gjøre er å slå opp i boka du leser nå og velge ut noen setninger du synes passer – uten at de avslører for mye av handlingen – før du legger dem ut på bloggen din og legger igjen ei lenke i innlegget til Mari. På denne måten kan vi klikke oss fra smakebit til smakebit, og kanskje oppdage nye skatter?
Det har vært en rimelig stille uke på bloggen min, men jeg har lest en rekke bøker, og skal få somlet meg til å skrive om dem på et eller annet tidspunkt. Med universitetet, kurs og litt jobbing på si’ er det plutselig tomt for timer. Hmmm… Nå er det altså søndag igjen, og denne gangen skal dere få en smakebit fra John Wyndhams The Day of the Triffids. Om du ikke har lest boka, så har du kanskje sett miniserien? Et lite klipp følger:
Det finnes flere filmatiseringer, men jeg har bare sett BBC-produksjonen – og den er helt ok.
Uansett… dette er vaskeseddelen på denne science fiction-klassikeren: When Bill Masen wakes up blindfolded in hospital there is a bitter irony in his situation. Carefully removing his bandages, he realizes that he is the only person who can see: everyone else, doctors and patients alike, have been blinded by a meteor shower. Now, with civilization in chaos, the triffids – huge, venomous, large-rooted plants able to ‘walk’, feeding on human flesh – can have their day. The Day of the Triffids, published in 1951, expresses many of the political concerns of its time: the Cold War, the fear of biological experimentation and the man-made apocalypse. However, with its terrifyingly believable insights into the genetic modification of plants, the book is more relevant today than ever before.
Og smakebiten? Den skal dere få fra første side:
When a day that you happen to know is Wednesday starts off by sounding like Sunday, there is something seriously wrong somewhere.
I felt that from the moment I woke. And yet, when I started functioning a little more sharply, I misgave. After all, the odds were that it was I who was wrong, and not everyone else – though I did not see how that could be. I went on waiting, tinged with doubt. But presently I had my first bit of objective evidence – a distant clock struck what sounded to me just like eight. I listened hard and suspiciously. Soon another clock began, on a loud, decisive note. In a leisurely fashion it gave an indisputable eight. Then I knew things were awry.
