Sjanger: Memoar/sakprosa/feminisme
Originaltittel: How to Be a Woman (2011)
Denne utgaven utgitt: 2012
Format: Lydbok
Lest av: Caitlin Moran
Forlag: Random House Audiobooks
ASIN: B007BPJOIQ
Spilletid: 8 timer, 45 minutter
Kilde: Kjøpt selv
****
Forlaget om boka: There’s never been a better time to be a woman: we have the vote and the Pill, and we haven’t been burnt as witches since 1727. However, a few nagging questions do remain… Why are we supposed to get Brazilians? Should you get Botox? Do men secretly hate us? What should you call your vagina? Why does your bra hurt? And why does everyone ask you when you’re going to have a baby? Part memoir, part rant, Caitlin Moran answers these questions and more in How To Be A Woman – following her from her terrible 13th birthday (‘I am 13 stone, have no friends, and boys throw gravel at me when they see me’) through adolescence, the workplace, strip-clubs, love, fat, abortion, TopShop, motherhood and beyond.
****
Det er egentlig nokså trist at ordet “feminist” i så mange sammenhenger blir brukt som et skjellsord. Om man ønsker å miste all tro på menneskeheten, trenger man bare å kikke i kommentarfeltene på diverse aviser, fra tabloider til mer seriøse aviser. Om kvinner skriver innlegg der de kritiserer den overveldende fokusen på halvnakne kvinnekropper i reklame og media (tilfeldig valgt eksempel som ofte dukker opp), for eksempel, kan du banne på at det kommer flere kommentarer om at “her er Ottar i gang igjen.” Videre vil det garantert komme anklager om at skribenten er hårete, feit, udigg og dermed sjalu på de vakre damene. Med andre ord kan det blant annet virke som om “feminist” er noe man blir om man ikke er attraktiv nok.
Jeg ser også at feminister sidestilles med mannsjåvinister som om dette var det mest naturlige i verden; som om ordene er synonymer. Feminister anklages for å hate menn; for å ønske å dominere menn og for å ha et blodtørstig behov for å undertrykke menn som hevn for deres tidligere dominans. Alle disse anklagene spyttes ut fra begge kjønn. Mange kvinner som uttaler seg i disse kommentarfeltene sier “jeg er ikke feminist” med en viss stolthet, gjerne sammen med påstander som at “jeg er nemlig glad i menn” og “jeg føler meg ikke diskriminert mot, så hva er greia?”
Så bra, da! Men Caitlin Moran har en definisjon på feminisme som 1) er strålende og 2) gjør det vanskelig for kvinner (og menn) å rettferdiggjøre å ikke være feminister: Stikk hånda ned i buksa. Finner du en vagina der, og om du har lyst til å bestemme over denne selv, er du en feminist. Dette kan enkelt overføres til menn og deres kropper også, så med andre ord: hvis du vil bestemme over din egen kropp, er du en feminist. Vi kan selvsagt diskutere hvorvidt “feminist” er et godt nok ord for saken. Jeg ville vel selv ha foretrukket et kjønnsnøytralt begrep i min beskrivelse av mine holdninger i forhold til likestilling, men det blir et spørsmål om semantikk. Problemet er hva folk legger i begrepet.
Joda, det finnes mannehatende feminister. Selvsagt gjør det det. Men det jeg synes er trist, er at det er disse, som oftest roper høyest i media om hvor ondskapsfulle alle menn på denne planeten er, som gir inntrykk av hva feminisme er. Og de gangene andre kvinner finner på å ytre seg om faktiske problemer, avfeies de som en av disse “hårete, feite og sjalu mannehaterne”. Ingen ser ut til å blunke når de avfeier kvinners ytringer på bakgrunn av det man tror man vet om deres fysiske utseende, selv om dette er et strålende eksempel på hvorfor feminisme er aktuelt den dag i dag – men det får bli en annen deprimerende diskusjon.
Jeg er, som Moran, heldig som har en selverklært feminist til kjæreste. Han følger for eksempel ivrig NoMorePage3 på Twitter (til de som ikke er godt kjent med Storbritannia, siktes det til erketabloiden The Suns side tre, som ikke bare har en ung og vakker toppløs dame hver dag, men også nedlatende tekster som forsøker å være morsomme, ved å late som at denne toppløse dama skriver sine meninger om kjernefysikk og andre vanskelige emner – for det er “selvsagt” latterlig at pene damer kan være smarte). Videre sier han gjerne i mot kamerater han er ute å drikker med (britisk pubkultur, vet du), når de i det ene øyeblikket sier at “kvinner rett og slett ikke er like dyktige kunstnere som menn – bare se på kunsthistoriske bøker” (ja, dette ble sagt), for så i neste øyeblikk si “joda, så klart jeg er feminist. Kvinner skal så klart ha stemmerett og få lov til å jobbe!”
Feminisme er ikke ensbetydende med å hate nakne kvinnekropper og porno, slik som så mange har inntrykk av. Moran har ikke noe problem med porno i seg selv, og det er vanskelig å argumentere for at sex er umoralsk. Problemet slik Moran ser det, er mangelen på lyst. Uansett hvor mye man leter rundt om på nettet, er det så godt som umulig å oppdrive genuin lyst. Det er jo også litt betenkelig at man må bevege seg til fetisjkategorier og -sider for å finne den kvinnelige orgasmen (og da nesten utelukkende dreier det seg om squirting), og at det vanlige pornoklippet alltid er ferdig etter at mannen har sprutet det takknemlige ansiktet hennes fullt, uten noe mål om å gi henne orgasme. Moran skriver generelt åpent og ærlig om sex og lyst, og bør kunne overbevise de som tror at feminisme er ensbetydende med å ikke ville ha sex at de tar feil…
Videre skriver Moran blant annet om hvordan man skal takle kjønnsdiskriminerende holdninger i en verden full av snikbemerkninger og ironisk diskriminering. Jeg som gamer kan for eksempel skrive under på hvor lett det er å få kommentaren “make me a sandwich” og “go back to the kitchen lol” når det kommer frem at man ikke er en mann i diverse spill. Disse er vanligvis selvsagt ikke ment bokstavelig talt; de er ment ironisk eller som en vits. Videre er det fort gjort at man som kvinne holdes ansvarlig for hele sitt kjønn når man spiller. Har man en dårlig dag, er det fort gjort å få kommentarer om at kvinner ikke er like flinke som menn. Altså, ikke misforstå, det finnes idiotiske damer i spill også:
(KØDDER DU MED MEG?) Dette har ingen verdens ting å gjøre med logikk (da burde det vel være voldtekt av menn også?), og det synes jeg heller ikke det å si “LOL, du ble nettopp eid av en jente!” har, heller. Den påstanden foreslår jo bare at det er ekstra stas for kvinner å klare å bekjempe mannlige motspillere, fordi de er fundamentalt dårligere med bakgrunn i sitt eget kjønn. Sludder og pølsevev. Men tilbake til bemerkninger der man ikke helt er sikker på om man blir utsatt for kjønnsdiskriminering… Moran foreslår en enkel måte å finne ut av dette på: var det frekt? Og istedenfor å si “unnskyld meg, men det der var ganske diskriminerende”, så bør man si “unnskyld meg, men det der var ganske frekt.” Ellers er en god måte å finne ut om det man driver med er teit å spørre dette enkle spørsmålet: gjør mannfolka det her? Med andre ord, bruker for eksempel menn smertefulle og potensielt farlige sko det er vanskelig å gå it (høye hæler)?
Jeg så på bokelskere at en leser hadde gitt boka terningkast 1, og hun skrev i omtalen at hun opplevde at boka forsøkte å være morsom på kvinners bekostning. Videre mente hun at boka forsøker å legge føringer på hvordan kvinner skal te seg, og at det er vanskelig å svelge en bok som dette når man først og fremst ser på seg selv som “menneske” og ikke “kvinne”. Her er jeg uenig i ganske mye. Slik jeg opplever tittelen How to Be a Woman (norsk: Kunsten å være kvinne), er den todelt. Den ene delen spiller på hvordan utsiden mener at kvinner skal være, den andre på hvordan kvinner bør tenke når de definerer seg selv. Jeg opplever ikke at Moran legger føringer i det hele tatt, og jeg synes ikke humoren hennes går på bekostning av kvinner utover det faktum at hun faktisk treffer blink mange ganger. Jeg måtte humre gjentatte ganger. Moran tar utgangspunkt i seg selv og egne opplevelser, og legger på ingen måte skjul på at dette delvis er et memoar. Opplever dessuten at Moran selv gjør et poeng av å understreke at “kunsten å være kvinne” egentlig spiller på “kunsten å være menneske” i bokens siste del.
Dette er en vittig bok om et viktig tema, synes jeg. Moran tar tak i mange av småtingene som til sammen blir ganske store problemer med det å være kvinne i dag. Hun peker like ofte på de tingene vi gjør mot oss selv som de tingene som gjøres mot oss, og dette er viktig. Dette er på ingen som helst måte noen tirade mot menn. Langt i fra. Poengene hennes er klart presentert og godt argumentert for. Hun er saklig, men morsom, og hun klarer å gjøre feminisme i den formen jeg selv vil plassere meg lett tilgjengelig gjennom sine egne opplevelser og et ukomplisert språk.
Denne omtalen har blitt lang og full av digresjoner, dere må tilgi dette. Poenget mitt er at dette er ei god bok som inspirerer til mye tenking. Ok da, så er ikke alt like relevant for alle. Puppene mine har for eksempel så langt klart seg utmerket uten egennavn. Dessuten kan nok Moran anklages for å generalisere litt vel mye ut ifra hennes helt personlige erfaringer. Kvinner er som kjent ikke helt like. Men til gjengjeld er enkelte deler virkelig gode, slik som for eksempel kapitlene om det å få barn, og kanskje spesielt det om abort. De småtingene jeg ikke helt kan identifisere meg med blir stort sett nullet ut i de delene Moran virkelig skinner. Anbefales.
Andre bloggere om boka:
Les mye
hjartesmil
Forfatterfruen
bøker & bokhyller…
Min (meir eller mindre useriøse) bokblogg
Bok-Karete
k r i t i s k
Bokbudeiene
Bokugla
Frk. Jørgensen leser bøker og sånn
Ylvalias univers
I bokhylla
Marta Breens blogg
Kajas Univers
Om forfatteren:
Caitlin Moran (f. 1975) er en britisk programleder, kritiker og spaltist. Hun vokste opp i Wolverhampton sammen med moren, faren, fire brødre og tre søstre. Som 13-åring vant hun essay-konkurranse med temaet Hvorfor jeg liker bøker, og da hun var 15 ble hun kåret til Young Reporter of the Year av The Observer. Som 16-åring begynte hun å jobbe som skribent for musikkmagasinet Melody Maker. I 1992 fikk hun sin første jobb som programleder. Hun er gift med musikkritiker Peter Paphsides, og de har to døtre, født i 2001 og 2003.
Wikipedia | twitter | goodreads
