Hva gjør man ikke for jobben. Hva gjør man ikke for å fremme leseglede!
De siste ukene har jeg jobbet med dette årets lokale Sommerles, en kampanje som romeriksbibliotekene gjennomfører hvert år for de mellom 0 og 13 år. Det skal leses bøker, det skal deles ut armbånd, det hele skal avsluttes med en stor fest der man spiser is og blir underholdt av tryllekunstner. I hvert fall i Eidsvoll.
Og det deles ut premier.
En del av jobbingen er å skrive mailer til forlag og be dem om å støtte oss med bøker. Og det gjør de. Men ikke alle vil sende bokpremier til oss. Det er snakk om  porto. Kanskje jeg heller kan komme en tur innom forlaget og hente det de har plukket ut? Selvfølgelig kan jeg det. Jeg avtaler en mandag med dem. Da kan jeg komme. Lørdagen før har jeg nemlig jobbet, og da avspaserer jeg på mandag. Da har jeg god tid.
Jeg drar innover til Oslo. Det er varmt, og jeg er kanskje litt for godt kledd. Tre lag klær er minst to for mye. Men det gjør ingenting, vinden er kjølig og da er det lurt å ha på seg nok tøy.
Jeg kommer til forlaget, jeg sier hei til resepsjonisten, hun er på telefonen med noen. Noen som tydeligvis spør etter en pakke som skal ligge der. Hun kikker på det som ligger i skapet og står på gulvet, og så kommer hun til to esker.
På disse står det Sommerles, sier hun. Og Hans Petter Laberg.
Det er meg. Jeg vinker til henne.
Hei, hei, jeg er Hans Petter Laberg.
Hun åpner for meg slik at jeg kommer til. Det er to esker. De er litt større enn jeg hadde regnet med.
Herregud, hvordan skal jeg få med meg disse på toget! sier jeg.
Du kan godt komme tilbake senere og hente dem, svarer hun.
Komme tilbake senere? Det er ikke et alternativ. 
Det går nok bra, sier jeg. T-banen er jo rett ved siden av. 
Er den ikke? 
Jeg løfter eskene. De er litt tyngre enn jeg hadde regnet med (senere veiinger viser at de til sammen veier ca 21 kilo). Det er bare å gå.
Siden de er såpass store, kan jeg ikke se over dem. Jeg kikker i stedet ut fra siden. Og der står Tor Åge Bringsværd. Han ser på meg, han ser på eskene, han ser på meg igjen. Han løfter ikke et øyebryn.
Han sier: Jeg vil ikke ha dem!
Han spøker, jeg er nesten helt sikker på det. Dette er første og sannsynligvis siste gang jeg kommer til å si noe til Tor Åge Bringsværd, og det jeg sier er:
Du får ’em ikke heller!
Han nikker fornøyd og jeg går. T-banestasjonen er et minutt unna. Etter femti meter pumper svetten. Sa jeg at jeg hadde på meg tre lag med klær?
Jeg går forsiktig ned trappene, finner skiltet til østgående tog og går ned på plattform 3. Der blir jeg stående. Det kommer ikke noe bane. Jeg tar noen av bøkene ut av esken og presser dem ned i veska jeg har med meg. Jeg får ikke igjen glidelåsen.
Jeg står på en tom perrong og venter på banen, men ingen kommer.
Jeg løfter eskene og bærer dem opp en trapp og ned en trapp, og går rett inn på en vogn i retning Vestli. Jeg tar banen en stasjon, og så er jeg på Jernbanetorget. Nå er det bare å få eskene fra t-banestasjonen til riktig perrong på Oslo S.
Jeg bærer.
For hver femtiende meter stopper jeg og kjenner at jeg nesten ikke har følelse i armene.  
Etter et kvarter er jeg kommet til hovedhallen på Oslo S. Toget til Lillehammer går fra perrong 11 kl. 12.34.
Jeg går i retning perrong 11 og ber om at transportbåndet går ned til perrongen. Det gjør det ikke.
Jeg vakler ut på perrongen og lemper fra meg eskene på en av benkene, setter fra meg veska. 
Hei, sier en mann og peker på veska. Bøkene dine holder på å ramle ut.
Glidelåsen har visstnok gått opp og nå kikker bøkene nysgjerrig ut. Er vi fremme snart, tro? 
Oj, svarer jeg og løfter den, og da stuper tre-fire bøker ut. Spørsmålet er jo om jeg har etterlatt meg et spor av bøker når jeg har gått fra t-banen og hit. Jeg bestemmer meg for å ikke undersøke det. Jeg setter meg i stedet. Tar en telefon, men merker at jeg har problemer med å holde den mot øret. Den er for tung, armene er for svake.
Toget til Lillehammer går forresten ikke 12.34. Det har hatt motortrøbbel og estimert avgang er blitt flyttet til 12.53.
12.55.
Jeg sitter på perrong 11 og ser framfor meg. Og så oppdager jeg at toget til Eidsvoll er i rute. Det går 12.54. Fra perrong 10. Jeg ser den der. Den er på den andre siden av de to jernbanesporene. Jeg oppdager det ca 12.53, og så ser jeg toget til Eidsvoll komme inn på stasjonen.
Jeg blir sittende. Reisende til Gardermoen stormer av gårde med trillekoffertene etter seg i håp om å rekke Eidsvollstoget. Men det bryr jeg meg ikke om. Toget til Lillehammer skal tross alt gå snart.
Tenker jeg.
Helt til beskjeden over høytalersystemet forteller meg at toget fremdeles står på Asker og kommer til Oslo S om ca 20 minutter. 
Og så går toget til Eidsvoll.
Kl. 13.25 kommer Lillehammer-toget. Det er mange som skal med det, men jeg klarer å få meg en plass, og lemper en eske opp på kofferthylla, og den andre er så stor at den må stå ved siden av meg på gulvet.
Hele veien opp til Eidsvoll leser jeg «Furuset» av Linn Strømsborg, mens hun som sitter ved siden av meg hører på «Islands in the stream» og diverse power ballads.
Om tre uker har jeg en ny avspaseringsmandag. Da tror jeg at jeg blir hjemme.