Sjanger: Roman/historisk/spion
Originaltittel: Sweet Tooth (2012)
Denne utgaven utgitt: 2013
Format: Lydbok
Oversatt av: Halvor Kristiansen
Lest av: Bodil Vidnes-Kopperud
Forlag: Lydbokforlaget
ISBN: 9788242155528
Spilletid: 12 timer
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
****
Forlaget om boka: Gjennom sin eldre professorelsker rekrutteres studenten Serena Frome til en stilling i MI5. Året er 1972. Den kalde krigen er på langt nær over. Englands etterretningstjeneste er fast bestemt på å styre den intellektuelle diskusjonen gjennom å støtte forfattere hvis politiske standpunkt sammenfaller med regjeringens. Serena skal sørge for å oppmuntre østblokkritiske skrivetalenter. Operasjonen får dekknavnet “Søtmons”. Serenas lidenskap er litteratur, og hun er den perfekte kandidaten til å infiltrere kretsen rundt den unge forfatteren Tom Haley. Men hun gjør jobben litt for godt. Først forelsker hun seg i tekstene hans. Deretter forelsker hun seg i mannen. Snart blir han vellykket heltidsforfatter, uvitende om at han er finansiert av etterretningen. Hvor lenge kan Serena holde oppdraget hemmelig?
****
Dette var intet mindre enn mitt første møte med denne forfatteren, selv om jeg har ham stående i bokhylla. Om denne er representativ for forfatterskapet hans eller ei, aner jeg ikke, men jeg fikk i allefall et godt inntrykk av ham.
Serena studerte matematikk ved Cambridge, men var vel egentlig mer et resultat av kjønnskvotering enn noe supertalent. Hun ville egentlig studere engelsk, men siden hun hadde et visst talent for matte, var det hennes plikt som kvinne (i følge moren) å gjøre noe med akkurat dette. Så hun holdt seg til å lese på fritiden – og hun slukte alt, fra kiosklitteratur til politisk samtidslitteratur. Når hun gjennom en eldre elsker blir rekruttert til den britiske etteretningstjenesten, blir hun grunnet sin store kjennskap til samtidslitteraturen del av operasjon Søtmons.
Planen er å sørge for at forfattere som er kritiske til kommunisme og østblokklandene generelt får oppmerksomhet og gjennomslag. Dette skal gjøres gjennom en oppdiktet organisasjon som støtter talenter, og Serena må selvsagt late som hun er noen andre enn den hun egentlig er. Dette er i utgangspunktet ikke noe problem, men så blir Serena forelsket i forfatteren hun skal “oppmuntre”, Tom Haley. Hun må lure ham til å tro at hun er noe helt annet enn det hun er, og det må selvsagt holdes ute av mediene at etteretningstjenesten betaler visse forfattere for å ytre passende politiske meninger.
Det er altså duket for en spionroman satt til den kalde krigen, der den vakre og intelligente agent Serena (en honey-trap?) må lure seg innpå den lovende forfatteren og så skjule sannheten for ham når hun blir forelsket. Det kan vel neppe ende godt?
Ian McEwan kan skrive, det er ingen hemmelighet. Boka er rik på detaljer og følelsesliv. Jeg likte svært godt at novellene til Tom Haley ble gjengitt i boka, det ble flere minifortellinger i den store. Dessuten er Serena stort sett en nokså likandes karakter, men i enkelte deler ble jeg litt overrasket over hvordan hun reagerte, og hvordan hun tolket ulike situasjoner. Romanen er ofte spennende, men trakk noe ut her og der. Men så kom slutten, og det gjorde hele romanen verdt det. Jeg skal ikke avsløre den her, men den var svært snedig. Svakhetene, eventuelt underlighetene, jeg synes å plukke opp i Serenas oppførsel og generell karakter ble plutselig lette å forklare. Jeg hadde et litt sånn “aaaah, Ian McEwan, din luring”-øyeblikk. Jeg kan dessverre ikke gå nærmere innpå dette uten å ødelegge for deg, og det vil jeg absolutt ikke.
Innleser Bodil Vidnes-Kopperud gjør en solid jobb. Har ingenting å utsette på henne, hun har en behagelig og rolig stemme som står godt til stemningen i boka generelt. Dette er ikke en typisk spionroman, med farlige oppdrag og fancy utstyr. Romanen er på mange måter like mye en hyllest til litteraturen som, om ikke mer enn, en spionroman. Det er litteraturen som gjorde at Serena fikk jobben, og det er i Haleys noveller at hun først blir forelsket. Det er gjennom litteraturen at politiske budskap skal formidles: litteraturen gjør denne romanen til noe for seg selv.
En god roman som først og fremst løftes opp til bemerkelsesverdig heeelt til slutt, med den snedige avslutningen som kaster lys bakover på resten av fortellingen og unnskylder det jeg ikke fikk helt til å passe. Jeg er vanligvis ganske flink til å forutse avslutninger, men her ble jeg tatt fullstendig på senga. Jeg tenker at jeg kunne ha fått enda mer ut av Serena dersom jeg kjente til forfatterskapet til McEwan ellers. Jeg fikk inntrykk av at kanskje Tom Haley og arbeidet hans kan sammenlignes med forfatteren selv. Vet ikke om det er sant, men det vet kanskje folk som har lest mer av ham. Det gav uansett mersmak for min del, så kanskje jeg skal plukke ned Solar fra bokhylla en gang i nærmeste fremtid… Verdt å lese.
Andre bloggere om boka:
Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Jeg leser
Tine’s blogg
Har du lest?
Om forfatteren:
Ian McEwan (f. 1948) er en britisk forfatter og manusforfatter. Han begynte forfatterkarrieren sin med noveller, og debuterte som romanforfatter i 1978 under pseudonymet Ian Macabre. Hittil har han 12 romaner, to barnebøker, tre novellesamlinger, ett skuespill og fire manus på samvittigheten. I tillegg har sju (snart åtte) av romanene hans blitt filmatisert. Han har vært gift to ganger og har to sønner. McEwan er ateist, og snakker åpent ut mot religion og fundamentalisme.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads
