En smakebit på søndag er et konsept jeg har lånt av Mari på Flukten fra virkeligheten. Alt du trenger å gjøre er å slå opp i boka du leser nå og velge ut noen setninger du synes passer – uten at de avslører for mye av handlingen – før du legger dem ut på bloggen din og legger igjen ei lenke i innlegget til Mari. På denne måten kan vi klikke oss fra smakebit til smakebit, og kanskje oppdage nye skatter?
Jeg leser fortsatt Parissyndromet av Heidi Furre, fordi jeg blant annet har hørt fantastiske Jane Eyre på lydbok siden sist søndag. Handlingen er fortsatt følgende: Parissyndromet åpner med at ei ung jente sier adjø til alt og alle hun kjenner og drar til Paris hvor hun kjenner ingen. Hun har ingen store planer. Lære seg fransk, jo, men det er ikke så viktig. Mest vil hun ut, vekk, av gårde. Men kanskje uten å vite hvorfor. Så treffer hun et nytt menneske. Så et nytt menneske til. En liten jobb får hun seg også. Og plutselig har livet forandret seg. Og det er bra. Og det er ikke like bra. For hun savner hjemme også. Hun savner bestemor. Hun savner Benedikte. Og hun savner ham. Han som lot henne dra. Han hun skulle gi globusen sin til, men ombestemte seg fordi: Eg ville ikkje gi heile verda til ein som ikkje ville ha meg. Parissyndromet handler om å komme overens med seg selv og de forventningene til livet vi ikke visste at vi hadde.
Smakebiten kommer fra side 66:
Kinoen på Champs Elysées er gammal med raude sete i fløyel. Reklamen er på fransk, parisarane ler, eg ler med. Alle dagane eg har brukt på å finne fram, forstå kart og lære gatenamn begynner å lønne seg, eg har funne den norske avdelinga på Bibliothéque Francois Mitterrand, tar med meg bøkene heim, tunge posar eg aldri kjem til å lese, eg vil berre ha dei liggande på nattbordet, sovne til norske ord og vakne til norske ord.
