Sjanger: Sakprosa/psykologi/populærvitenskap
Originaltittel: The Man Who Mistook His Wife for a Hat (1985)
Denne utgaven utgitt: 2011
Format: e-bok
Illustrert av: –
Oversatt av: –
Forlag: Picador
ASIN: B0057EQEN6
Sider: 276
Kilde: Kjøpt selv
****
Forlaget om boka: In his most extraordinary book, “one of the great clinical writers of the 20th century” (NY Times) recounts the case histories of patients lost in the bizarre, apparently inescapable world of neurological disorders. Oliver Sacks’ The Man Who Mistook His Wife for a Hat tells the stories of individuals afflicted with fantastic perceptual & intellectual aberrations: patients who have lost their memories and with them the greater part of their pasts; who are no longer able to recognize people and common objects; who are stricken with violent tics and grimaces or who shout involuntary obscenities; whose limbs have become alien; who have been dismissed as retarded yet are gifted with uncanny artistic or mathematical talents. If inconceivably strange, these brilliant tales remain, in Sacks’ splendid and sympathetic telling, deeply human. They are studies of life struggling against incredible adversity, and they enable us to enter the world of the neurologically impaired, to imagine with our hearts what it must be to live & feel as they do. A great healer, he never loses sight of medicine’s ultimate responsibility: “the suffering, afflicted, fighting human subject.”
****
Dette er en klassiker innen populærvitenskap. Den inneholder en rekke tekster om pasienter Oliver Sacks har truffet på i forbindelse med jobben sin innen nevrologi, og det er virkelig en skattekiste av sære tilfeller; morsomme på en trist måte, triste på en sær måte, fullstendig fremmed for folk som ikke selv lider av det. Kan du for eksempel se for deg å ikke klare å oppfatte det som er til venstre? Altså, bokstavelig talt. Man spiser det som ligger på høyre side av tallerkenen, og aner ikke at halvparten ligger igjen, før man har rotert nesten 360 grader mot høyre og så får maten på høyre side. Så gjentar man. Eller det å bare sminke den høyre siden av ansiktet, for den venstre eksisterer simpelthen ikke. Det er ingen venstreside. Kan du i det hele tatt forestille deg det? Det er ikke enkelt.
Eller pasientene som plutselig opplever en egen kroppsdel, for eksempel et bein, som noe fremmed; noe som ikke er og aldri har vært deres, og dermed forsøker av all sin kraft og hive beinet ut av senga (og dermed fly etter den og havne på gulvet). Det er et dødt bein. Det tilhører noen andre, det er i allefall ikke deres – og nå har noen spilt et morbid puss på dem, og de er svært stressa med tanke på at deres eget bein faktisk er borte. Hvordan noen har klart å gjøre dette er umulig å forstå for pasienten, og det gjør bare saken verre. Det er litt som å våkne med hestehodet fra Gudfaren, for så å oppleve at det sitter fast i deg.
Så er det jo de pasientene som tilsynelatende har frosset i tid. De som ikke husker noe etter en viss dato, og som dermed i følge egen forståelse aldri blir eldre. Tenk deg sjokket å se seg selv i speilet og se en gammel mann når man “vet” at man er i 20-årene. Eller å hele tiden oppdage teknologi som slett ikke passer inn i tiden man selv opplever at man er i? Eller å ikke forstå at folk rundt en blir eldre, å aldri kunne danne nye sosiale relasjoner fordi man slett ikke husker menneskene man møter etter denne visse datoen?
Eller de som en dag plutselig begynner å høre musikk. På repeat, som på et stereoanlegg, men inni hodene sine. Til den en dag forsvinner, like plutselig som den dukket opp. Eller, som tittelen henspiller på, de pasientene som mister evnen til å skille mellom for eksempel sin kone og sin hatt. Det er noe perverst underholdende med å lese om disse tilfellene. Samtidig som at man vet at dette er virkeligheten for noen mennesker. Og hvem vet, kanskje dette blir virkeligheten for deg eller meg en dag? Det er ikke alltid (snarere tvert i mot i mange tilfeller) mulig å identifisere hva som er årsaken til disse nevrologiske fenomenene, og det er både spennende og skummelt.
Nå vil jeg vel ikke påstå at Sacks er noen utpreget språkkunstner. Det kan hende han har blitt bedre på dette med årene. Noen deler tyder på at han kanskje ikke er helt sikker på hva lekfolk vil synes er spennende, for jeg fikk tidvis inntrykket av at han skrev litt for langt om noen ting og litt for kort om noe annet. Boka er nokså anekdotisk i formen, og utifra denne alene er det vanskelig å få noe bilde av hvor vanlige disse fenomenene faktisk er. Men det gjør ikke egentlig noe, og lidelsene og tilstandene gjøres fullstendig menneskelige. Sacks fremstår som et dypt sympatisk menneske gjennom hele boka. Han beskriver pasientene med slik respekt og, tja, kjærlighet, at man skjønner at han er oppriktig interessert i hver og en av dem, og at han har viet og vier dem mange tanker. Det er vakkert å for eksempel lese om de tilfellene han enten med vilje eller ved en tilfeldighet plutselig oppdager at mennesker som har blitt avvist som tilbakestående og ubrukelige har merkverdige kunstneriske egenskaper. Eller når han kjærlig beskriver de anonymiserte personene som intelligente, hyggelige, talentfulle også videre. Menneskene er ikke diagnosene sine.
Det er også interessant hvor ofte disse nevrologiske lidelsene faktisk tilføyer noe positivt til pasientenes liv. Er det riktig å bruke det negativt betonte ordet “lidelser” bare fordi de er annerledes fra normalen? Er det riktig å se på folk som scorer lavt på IQ-tester, men som er fantastiske kunstnere, som mindre intelligente? Om de er lykkelige, er det da noen sak? Sacks gjør et poeng av dette gjennom hele boka, men tar selvsagt de brutale lidelsene som virkelig kommer i veien for pasientene på alvor. Det er klart at ikke alle lidelser bringer med seg noe positivt.
Uansett ser jeg definitivt hvordan boka har fått klassikerstatus, og til tross for enkelte svakheter vil jeg anbefale den videre til alle med et snev av interesse for hva som foregår eller kan foregå inni hodene på seg selv og andre.
Oliver Sacks snakker om hallusinasjoner:
Om forfatteren:
Oliver Wolf Sacks (f. 1933) er en britisk nevrolog og forfatter bosatt i USA. Han har en rekke populærvitenskapelige bøker på samvittigheten, deriblant Musicophilia, Awakenings (som har blitt filmatisert) og hans nyeste: Hallucinations. Han ble født i London til legen Sam og kirurgen Elsie, og har tre søsken. Som 6-åring ble han, som mange andre, sendt på landet i forbindelse med evakuering under blitzkrigen. Han har en lang og rik karriere bak seg innen en rekke forskjellige nevrologiske lidelser, og har bidratt med forskning på mange områder. Asteroiden 84928 Oliversacks, som er 3.2 km i diameter, er oppkalt etter ham.
Hjemmeside | Wikipedia | goodreads
