Sjanger: Roman/surrealisme/satire
Originaltittel: Smert’postoronnego (1996)
Denne utgaven utgitt: 2003
Format: Heftet
Illustrert av: –
Oversatt av: George Bird
Forlag: Vintage
ISBN: 9781860469459
Sider: 228
Kilde: Kjøpt selv
****
Forlaget om boka: Viktor is an aspiring writer with only Misha, his pet penguin, for company. Although he would prefer to write short stories, he earns a living composing obituaries for a newspaper. He longs to see his work published, yet the subjects of his obituaries continue to cling to life. But when he opens the newspaper to see his work in print for the first time, his pride swiftly turns to terror. He and Misha have been drawn into a trap from which there appears to be no escape.
****
Denne har stått i hylla et par-tre års tid. Jeg tror jeg leste om den hos Ann Helen første gangen, og falt pladask for tittelen og omslaget. Hørtes akkurat quirky nok ut til at den er noe for meg. Og jeg må jo si at selv om jeg kanskje hadde i overkant høye, var dette en svært interessant bok.
Vi befinner oss altså i Ukraina, der Viktor (som aller helst vil skrive skikkelig korte noveller) ender opp med å skrive nekrologer for en avis. Han har ikke noe særlig til sosialliv, men har en pingvin. Misha ble hans etter at en dyrehage donerte bort dyrene (dette skjedde visstnok i virkeligheten). Han viser seg å ha et stort talent for nekrologene, og får flere og flere jobber. Samtidig gjør han nye bekjentskaper, men finner også seg selv i en situasjon han helst ikke skulle være. Hva har nekrologene hans å gjøre med den kriminelle underverdenen i Ukraina – og kan han komme seg unna?
Noe av det første man legger merke til med denne boka, er det bleke landskapet Viktor og Misha befinner seg i. Jeg ser for meg grått vær, bygninger som minner om grå klosser og harde, uttrykksløse ansikter på tause, forbipasserende mennesker som aldri vil møte blikket ditt. Og i dette landskapet sitter Viktor og skriver nekrologer. Mens Misha står og ser på eieren med triste øyne i et hjørne. Allikevel klarer forfatteren å få historien til å ose av varme og humor. Viktor er åpenbart glad i pingvinen sin, og man får litt sånn “oss mot resten av verden”-inntrykk av det … usannsynlige paret. Selv når Viktor havner i en slags familie, er det Misha som betyr mest. Det er rørende.
Forholdet mellom Viktor og Misha er helt sentralt, ikke bare fordi det danner motbalansen til det bleke landskapet. Misha fungerer nemlig som et slags speilbilde av eieren – humøret til Misha, som i og for seg skildres ganske gjennomgående, representerer Viktor. Pingvinen får jo også en helt sentral rolle til slutt, uten at jeg skal røpe hvordan den ender. En av de pussigste elementene ved boka er hvordan Misha beskrives som om han hadde vært et helt vanlig kjæledyr, som en katt eller en hund. Viktors inntrykk av omverdenen veksler fra å være i overkant paranoid der det ikke alltid passer seg, til å være på grensa til barnslig naivt i det neste. Boka er full av kontraster som balanserer mot hverandre på en (litt overraskende) velfungerende måte.
Som samfunnskommentar funker boka også veldig godt. Bildet som tegnes av mistenksomhet, egoisme og manglende medmenneskelighet er dystert, og kan kanskje best illustreres med hendelsen der en mann blir drept av en landmine, og naboene som finner ham bestemmer seg for at det aller enkleste er å bare skyve litt snø over liket og ikke melde fra – det er så mye stress. Kritikken og satiren er åpenbar, og den tause og dystre Misha kan kanskje ses på som en metafor for hvordan folkene generelt lever i post-sovjetiske Ukraina. Både pingviner og mennesker trives vanligvis i flokk, men Misha og Viktor har funnet hverandre, utskudd på hver sin måte.
Når man ser på de forskjellige elementene i denne fortellingen (en pingvin, en kortnovelleforfatter-turned-nekrolog, en entusiastisk avisredaktør, en mann som deler navn med pingvinen og som har jobber til Viktor, ei lita jente som ender opp med å bli Viktors ansvar og den kriminelle underverdenen i et korrupsjonsplaget Ukraina), er det fort gjort å se for seg at denne historien blir litt for sær. Men det ble den faktisk ikke. Det er noe med den harde realiteten i landskapet som gjør at den blir verken teit eller absurd. Tragikomisk er vel en dekkende beskrivelse av mesteparten av romanen.
Dette var ikke en av de bøkene jeg ikke klarte å legge fra meg, men det var definitivt en av dem som jeg så frem til å ta opp igjen. Den er ikke helt lett å plassere sjangermessig. Den er en… samfunnskritisk og humoristisk thriller med krim-elementer? Close enough… Anbefales videre. Lurer på om jeg ikke må sjekke flere Kurkov-bøker, gitt.
Andre bloggere om boka:
Migrating Coconuts
The Lone Reader
Material Witness
Strictly Writing
Misprinted Pages
Om forfatteren:
Andrey Yuryevich Kurkov (f. 23.04 1961) er en ukrainsk forfatter som skriver på russisk. Han begynte å skrive i sjuårsalderen, da den ene av hans to hamstre døde og han skrev et dikt om ensomheten til kjæledyret som fortsatt var i live. Han har så langt skrevet 13 romaner for voksne og fem for barn. Bøkene hans har blitt oversatt til rundt 25 språk, og kjennetegnes ofte av mørk humor, post-sovjetisk virkelighet og elementer av surrealisme. Han skal visstnok ha fått omkring 500 avvisninger fra forlag før han endelig ble opptatt, og da hadde han rukket å skrive åtte romaner. Det var mens han jobbet som fengselsbetjent at han skrev alle barnebøkene sine.
Wikipedia | RandomHouse | goodreads
