Forlag: Gyldendal
Sideantall: 352
Utgitt: Juni 2013
Sjanger: Roman
Kilde: Anmeldereksemplar
Verdt å vite: Gry Hovdenak Strøm har tidligere arbeidet som journalist, og Ordsamleren er hennes debutroman.
Søstrene Anna og Agathe blir voksne på 1940-tallet, og krigens hendelser skal sette dem opp mot hverandre og skape sår de ikke rekker å lege før det er for sent. Agathe dør, alt hun etterlater seg er en halvt glemt oppskrift på en helt uforglemmelig suppe. Anna kan aldri senere tilgi seg selv for at hun lot sjansen til forsoning gå fra seg. Femti år senere vokser Annas barnebarn Charlotte og Marlene opp i et hvitt trehus i Arendal. De er uatskillelige, helt til en enkelt hendelse ser ut til å ødelegge alt som er mellom dem, for alltid. Charlotte føler hun har sviktet det beste i seg, og forsøker så godt hun kan å skape avstand både til familien og alle de vanskelige følelsene. Må historien gjenta seg?
Når ord er viktige
Gry Hovdenak Strøm har forfattet en varm og fin bok som bobler over av kjærlighet til ordene.
Charlotte Laval og storesøsteren Marlene har vokst opp i Arendal. Her er de som erteris, men etter hvert som årene går driver de litt etter litt fra hverandre, helt til en spesiell hendelse finner sted som ødegger forholdet helt. Når boken starter befinner Charlotte seg i Oslo. Hun er ferdig på gymnaset, og skal begynne videre studier. Marlene studerer i Porsgrunn. Charlotte strever i hverdagen. Hun føler at det meste hun kommer i kontakt med blir ødelagt, og hun ønsker å reparere forholdet til søsteren. Smerten døyver hun i festing og gutter. Gjennom tilbakeblikk får vi vite mer og mer om hva som har satt Charlotte i denne situasjonen, og vi får samtidig vite hva som hendte mellom Charlotte og Marlenes bestemor og hennes søster, da krigen kom til Norge på 1940-tallet.
Gyldendal har sagt at de har lett lenge etter en ny norsk underholdningsforfatter som skriver for det samme publikummet som Katherine Webb og Kate Morton. De mener å ha funnet denne forfatteren i Hovdenak Strøm. Debutanten har et stykke igjen før hun når opp til forannevnte Webb og Morton, men det er ikke tvil om at hun har kvaliteter som gjør at de samme leserne som liker bøkene til de to britiske damene, også vil kunne sette pris på Ordsamleren.
Ordsamleren har de fleste ingrediensene vi kjenner så godt fra bøkene til Webb og Morton. Her er det mye dramatikk og kjærlighet, følelser som blir lagt lokk på og ord som ikke blir sagt. Det er hemmeligheter og dagbøker, og boken tar for seg viktige temaer som forholdet mellom søstre og vennskap. I tillegg til alt dette får vi flere parallelle handlinger, både fra Charlotte og Marlenes oppvekst, og fra opplevelser deres bestemor Anna hadde i tilknytning til 2. verdenskrig. Tittelen viser til Charlotte, som er så glad i ord. Hennes søster, Marlene, bærer på en kjærlighet til mat. Dette er også to viktige temaer i boken.
Bokens styrke er etter min mening forfatterens språk. Det er tydelig at hun vil noe med det, at hun selv elsker ord og at hun har arbeidet for å få språket tonefullt. Hun gjør bruk av svært mange metaforer og bilder når hun skriver. Hun tar seg tid til å stoppe opp, dvele ved teksten og utpensle ulike følelser samtidig som alt glir så lett og godt. I tillegg har boken med et eventyr som en av karakterene har skrevet, og det ga meg språklige assosiasjoner til innledningen i en roman av Morton.
I lengselen finnes ordenes kilde. Blir den for sterk, brenner den lik en sol, brenner ordene opp. De faller svidde og svarte gjennom natten, som vond gråt. Ordene blir til gråt, de renner ut, forsvinner, fresende dråper i havet. Jeg ønsker at tårevannet mitt skal gi fiskene ord, så de kan snakke med meg og jeg med dem, ba kjempen. Men fiskene forble stumme.
Skal jeg sette fingeren på noe ved språket hennes, så er det at det av og til kan bli litt mange metaforer og bilder. Enkelte bilder går også litt mye igjen, spesielt har Charlotte Laval en tendens til å sammelikne mennesker hun ser på og deres attributter eller egenskaper med ulike himmellegemer eller lys. Litt klisjefylt blir det også til tider, men her er også mye originalt i metafor – og bildebruken.
Bøker kunne hun ikke gå tom for. Hun leste og leste, stadig nye. Setningene var som små stier. Gjennom tåken av trøtthet krøp hun på dem, ordene var blomster, røtter hun kunne gripe rundt. Hun kunne ikke gå tom for stier.
Selv de vondeste minner glir omsider inn i tidens grå, bedøvende forheng. Livet innhenter alle til slutt: hverdagens evige tromme dunker virkeligheten ubønnhørlig på plass, og selv den mørkeste sorg faller inn i rytmen.
Jeg har et inntrykk av at forfatteren har arbeidet så mye med språket at det kan ha gått litt på bekostning av karakterene og selve fortellingen. Noen av karakterene mangler dybde og jeg får ikke helt taket på dem. Spesielt gjelder dette hovedpersonen, Charlotte, som hele tiden glir litt unna. Fortellingen som sådan blir til tider litt kaotisk, og fremdriften noe seig.
Nysgjerrigheten etter å få vite hva som har ført til at søstrene i boken ikke snakker sammen, er hele tiden til stedet, men ikke på en slik måte at boken ble en heseblesende sidevender. Ordsamleren er mer en bok du bruker tid på, og det synes jeg var fint. Jeg fikk en veldig varm følelse av å lese den, og jeg synes forfatteren har klart å finne nydelige og spennende metaforer og bilder som ga meg noe å reflektere over. Hun klarer å bevege meg som leser, både med bokens handling og ordene hun bruker, og jeg likte boken godt.
Jeg er spent på hva Hovdenak Strøm kan komme med i sin neste roman. Dersom hun klarer å skape en enda strammere historie, og samtidig fortsetter å arbeide med det språklige grunnlaget hun har lagt, kan det godt hende at Gyldendal vil få rett i at hun kan bli en norsk Webb og/eller Morton over tid. Ansatsene er der.