Sjanger: Sakprosa/essay
Originaltittel: På vegne av venner (2009)
Denne utgaven utgitt: 2010
Format: Lydbok
Lest av: Anders Ribu
Oversatt av: –
Forlag: Cappelen Damm (først gitt ut på Oktober)
ISBN: 9788202337506
Spilletid: 1 time 47 minutter
Kilde: Kjøpt selv
****
Forlaget om boka: Vinteren og våren 2009 bestemte Kristopher Schau seg for å gå i kommunale begravelser i Oslo, begravelser som av ulike årsaker tas hånd om av det offentlige: Men hva når ikke et eneste menneske er til stede under bisettelsen? En ting er at klemmene og anekdotene i etterkant uteblir og at ingen sitter der og kjemper med tårene mens presten går gjennom rutinene, men hva er det egentlig som skjer? Skjer det noe? Er det noe? Det er tross alt noen som har gått bort. Et liv har opphørt å eksistere, men ingen er der for å ta avskjed. Er det da noe mer enn bare et stort empatisk sort hull hvor samfunnet er satt til å gjøre sorgen for oss? Der nasjonen tar seg av det praktiske. Og så blir det ikke noe mer enn det igjen. Praktikaliteter. Det var bare derfor. Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.
****
De fleste har et inntrykk av Kristopher Schau, utifra alt det merkelige han har foretatt seg på TV opp igjennom årene. Jeg, som på ingen måte lar meg imponere av de meste av greiene han har tatt seg til, har stort sett bare ofret ham et rynk på nesa og et “hvorfor” om han av en eller annen grunn har kommet opp i samtale eller lignende. Men jeg ble likevel interessert da jeg hørte at han hadde skrevet en kort bok om kommunale begravelser, og som vanlig nytter det ikke å dømme en person utifra den ene siden man ser. Godeste Schau er en dyp, tankefull og svært empatisk person.
Schau var arbeidsledig. Han følte seg litt utafor og hadde ikke laget noe på en stund:
Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe. Det er akkurat som om jeg ikke kan forklare min egen eksistens hvis jeg ikke produserer. En låt, noen tekstlinjer, et radioprogram, hva som helst. Folk trenger ikke se det heller, bare jeg får dokumentert det selv. Leiligheten min er proppfull av små notisblokker med halvskrevet rabbel og små diktafonkassetter med uferdige låter. Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg.
Så leser han en artikkel om kommunale begravelser i Aftenpostens A-magasinet, og blir umiddelbart nysgjerrig. Hva skjer når ingen dukker opp? Når det ikke er noen der til å minnes personen eller lytte til seremonien – rett og slett når kommunen tar seg av et liv som ingen andre (av forskjellige grunner) tar seg av. Han bestemmer seg for å reise i noen av disse begravelsene, og å skrive om opplevelsene der.
Boka er enkel i både språk og form, men den er på ingen måte banal. Språkføringen til Schau er strålende, og boka er verdifull like mye for oppmerksomheten viet til begravelsene som beskrivelsene av Schaus egne inntrykk og følelser. Faktum er vel det at det var fokuset på Schau selv som gjør at jeg husker boka nå, ganske lenge etter at jeg hørte den. Ikke misforstå, dette er ikke ei bok han har skrevet om seg selv (den er på ingen måte navlebeskuende!), men det er opplevelsene og tolkningene hans som gjør boka så god. Jeg får mer og mer sansen for ham etterhvert som sidene (eller minuttene, da) går forbi. Schau er varm og tankefull, og har klart en enorm sans for medmenneskelighet. Han er svært bevisst sin egen rolle som gærning i media, og blir gjentatte ganger flau over seg selv når han, klovnen som han er, dukker opp i offentlige begravelser til folk han ikke kjenner. Hva må folk tro om ham? At det bare er et annet mediastunt som skal køddes med? I de begravelsene det er mer enn ett annet menneske, bestemmer han seg for ikke å delta. Delvis fordi det ikke var prosjektet hans (han skulle i de som var helt tomme), og delvis fordi han ikke føler at han har noen rett til å trå inn i andres sorg på denne måten.
Jeg klarer ikke å synge. Jeg er bare så stolt over mannen som står bak alteret. Stolt over presten. Hvem skulle trodd det? Det skulle høyst sannsynlig vært tomt her, men han tok seg allikevel bryet med å finne ikke bare ett, men tre dikt for anledningen. Han hadde ikke trengt å gjøre det, men han gjorde det. Jeg skriver “kick ass” med kulepenn i hånda, mens det synges, for det er det han er. Presten er faen meg kick ass.
Jeg ser Kristopher Schau i et helt annet lys nå enn jeg gjorde før jeg hørte boka. Jeg liker fyren, og føler at jeg har en del til felles med ham når det gjelder synet på livet og verden. Hvem skulle ha trodd det? Ikke jeg i allefall. Jeg anbefaler boka varmt videre.
Andre bloggere om boka:
Lines bibliotek
Bokmerker
Stines notater
Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Marianne leser
Siljes skriblerier
Pervoluto
Mirthful’s bookblog
Av en annen verden
Beate blogger om bøker
My Online Library
Lesekaninen
My First, My Last, My Everything!
Bøker, bibliotek og annet babbel
En verden full av bøker
Fanget av boken
Kulturbloggen til guffen
Mathea B sin blogg
Lesestua mi
Fristaten
Mellom stoler
Divabloggen
Bekkelund
Tråden til Ellen i veven
Om forfatteren:
Kristopher Schau (f. 12.08-1970) er en norsk musiker, komiker, programleder og forfatter. Han er blant annet kjent for radioprogrammene XL og Karate og TV-seriene Team Antonsen og De syv dødssyndene. Som musiker er han best kjent som vokalist i Gartnerlosjen, Mongo Ninja og The Cumshots. Med sistnevnte har han utgitt fire plater og mottatt jevnt over gode anmeldelser. Han er også blant annet en av skaperne av TV-serien Dag, der han og medforfatteren vant prisen for beste manus i dramakategorien under Gullruten 2012. Under Breivik-rettssaken skrev han en ukentlig spalte i Morgenbladet om hovedforandlingene.
Wikipedia | goodreads
