Sjanger: Roman/science fiction
Originaltittel: The Humans (2013)
Denne utgaven utgitt: 2013
Format: Innbundet
Illustrert av: –
Oversatt av: –
Forlag: Canongate
ISBN: 9780857868756
Sider: 294
Kilde: Kjøpt selv
****
Forlaget om boka: It’s hardest to belong when you’re closest to home . . . One wet Friday evening, Professor Andrew Martin of Cambridge University solves the world’s greatest mathematical riddle. Then he disappears. When he is found walking naked along the motorway, Professor Martin seems different. Besides the lack of clothes, he now finds normal life pointless. His loving wife and teenage son seem repulsive to him. In fact, he hates everyone on the planet. Everyone, that is, except Newton. And he’s a dog. Can a bit of Debussy and Emily Dickinson keep him from murder? Can the species which invented cheap white wine and peanut butter sandwiches be all that bad? And what is the warm feeling he gets when he looks into his wife’s eyes?
****
Jeg er svak for sære, bittersøte og tankevekkende fortellinger, og la umiddelbart merke til potensialet denne tittelen satt på da jeg snublet over den på goodreads. Den skuffet forsåvidt ikke, men var kanskje litt overfladisk og lett til å bli en favoritt. Science fiction for folk som ikke leser science fiction?
Vaskeseddelen gir et litt skjevt inntrykk av hva som faktisk skjer. Jeg trodde den skulle handle om en matteprofessor som løser en av de største gåtene innen matematikk for deretter å falle utfor kanten og få en blackout. Du vet, som et resultat av at han har lagt enormt press på seg selv. Det er på ingen måte uhørt at det går over styr for mattegenier, og det blir for eksempel portrettert i filmen Pi. Slik var det ikke i denne boka: grunnen til at professoren forsvinner og oppfører seg rart, er at en alien har overtatt kroppen hans. Intet mindre. Denne utenomjordingen har blitt sendt hit for å hindre at løsningen på matteproblemet (Riemann-hypotesen, for å være eksakt) blir offentlig. Hvorfor? Vi mennesker er ikke klar for konsekvensene enda.
Bokas jeg, som nå overtar livet til professoren, har som jobb å eliminere alle som kan ha fått nyss om nyheten, men så enkelt blir det jo ikke. Alt han vet om menneskers avskyelighet blir satt på prøve i møte med enkeltindivider. Joda, menneskene ødelegger alt vi kommer over, vi gjør mer skade enn noen annen art får til, og vi utvikler teknologien vår raskere enn vi utvikler den nødvendige modenheten (her ligger ting som atombomben i kortene, i tilfelle det ikke var klart). Vi motiveres av penger, og fasade og annerkjennelse betyr alt. Men… enkeltpersoner er jo ikke nødvendigvis sånn? Og hvordan forklarer man alle de menneskene som ikke motiveres av heder og ære? Jobben til bokas jeg blir straks svært komplisert, og mens arbeidsgiverne hans blir stadig mer utålmodig, blir jeget stadig mer glad i mennesker.
Jeg minnes det jeg lærte om formalistene da jeg tok Litteraturvitenskapelige grunnproblemer på UiO. For formalistene handlet litteratur blant annen om fremmedgjøring (Defamiliarization). Det vil kort og greit si at man ser helt vanlige ting i et nytt lys. Noen ting blir så rutine for oss at vi glemmer om vi har gjort det eller ei (slo jeg av lyset? Lukket jeg vinduet? Låste jeg døra?), og litteraturen kan være med på å minne oss på dette. Å la øynene hvile på noe er ikke det samme som å se det. I denne romanen blir mange av de tingene vi gjør uten å tenke videre på det observert gjennom øynene for en som bokstavelig talt observerer alt for første gang. Det er en fornøyelig opplevelse, dog ikke noe nytt element innen science fiction.
Når det er sagt, er den ikke særlig tung. Den ligger liksom og dupper, der den av og til begynner på et potensielt dypdykk, men likeledes flyter opp igjen kjapt etterpå. Det er ikke det at det gjør noe, og det er antageligvis akkurat sånn den bør være med den målgruppen jeg tror den har. Scifi-fans vil ikke finne noe nytt her, men folk som har lite eller ingen erfaring med science fiction og dets potensiale vil muligens kunne bli nysgjerrig på sjangeren gjennom at The Humans. Den er rar, morsom, trist og inspirerende, og jeg koste meg med den. Utfordrende var den ikke, men det tror jeg ikke den har ambisjoner om å være heller.
Et av høydepunktene? De 97 punktene i kapittelet “Advice for a human”. De var så fine å lese. Boka er verdt å lese nesten bare for disse rådene. Ellers er jeg, som nærer en kjærlighet (uten at det innebærer talent) til matematikk, begeistret for hvordan forfatteren skildrer matte gjennom fortellingen. Det er liksom en del av kjernen. Stemmen til jeget er også fin, i all sin utenomjordiskhet og naivitet.
I etterordet forteller forfatteren at ideen til romanen kom da han i en periode slet mye med panikkangst og følte seg fremmedgjort fra mennesker flest. Det høres logisk ut, og boka kan fint leses som en kommentar på hvordan psykiske sykdommer kan føre til at mennesker føler seg isolert og fremmedgjort uten at menneskene rundt automatisk forstår greia. Jeg koste meg med den, det var ei sånn bok man kan hvile hjernen litt med uten at den er dum eller teit. Den var fengende, og jeg leste mens jeg gikk. Om jeg skulle anbefale en inngangsport til typiske sci fi-temaer, ville jeg glatt nevne denne, og om jeg skulle anbefale en litt trist men mest hyggelig fortelling til hvem som helst, kan jeg også fint trekke frem The Humans. Romanen har definitivt gitt mersmak, og jeg kommer nok til å sjekke ut flere bøker fra denne forfatteren.
Om forfatteren:
Matt Haig (f. 1975) er en britisk forfatter og journalist. Han debuterte som romanforfatter i 2005 med The Last Family in England, og har siden den gang gitt ut seks romaner til. Han har en tendens til å skrive mørke, sære fortellinger om familieliv. Hans roman The Radleys fra 2011 høstet stor suksess, og er i ferd med å bli filmatisert. Matt Haig ble født i Sheffield, men bor nå i York.
Wikipedia | hjemmeside | goodreads
