Det er mange veier som fører til en bok.
Før sommeren satt jeg og en kollega på en hytte langt til skogs. Det var seint på kveld, vi hadde spilt kort og var godt nede i vinflasken. Da fant vi en kortstokk med gamle filmstjerner som prydet hvert kort. Vi begynte å studere bildene, så mange pene mennesker! Snart fant vi ut at vi skulle finne hver vår snaskebass – selvfølgelig basert på utseende alene. Vi brukte elimineringsmetoden og til slutt satt vi igjen med hver vår kandidat. Min helt var mørk, høy (gjetta jeg på), med glatt sleik og et blikk som forandrer alt til gele.
Gregory Peck.
Han var bare et navn for meg, men vi googlet våre utvalgte, og jeg falt helt pladask da jeg leste at de eneste vennene Gregory hadde da han var liten var hunden og bestemoren sin. I den rekkefølgen. Det kan hende at jeg husker dette litt feil, men en mann og hans hund er sånt som skaper legender, og det var definitivt noe med en hund da vi leste om han. Det passet også godt at Mr Peck spilte hovedrollen i To Kill a Mockingbird – denne mystiske boka jeg har hørt om et helt liv, men som jeg aldri har fått lest.
Vel – en lang introduksjon til det faktum at jeg endelig har lest boka, og nå kaster jeg meg på Lines Lesesirkel hvor boka var månedens bok for et par dager siden.
Kort fortalt handler boka om Scout Finch, en jente som vokser opp i Sørstatene med en bror, Jem, og en far, Atticus. Faren er advokat. Historien er fortalt fra Scout sitt perspektiv. Det er gjennom hennes barneøyne at vi blir kjent med Boo Radley, mannen som aldri går utenfor huset sitt, og som gir næring til barnas fantasi. Bare det å spurte opp til trappa og tilbake til huset er som en snartur til dødsriket når det gjelder mot og viljestyrke. Vi blir kjent med mange andre personer i denne søvnige lille byen, men den sentrale handlingen ligger rundt en rettsak hvor faren til Scout er forsvarer for en farget mann som er tiltalt for voldtekt. Dette er i en tid hvor en svart manns ord ikke er verdt noen ting, og det at Atticus går inn i saken med rett rygg og en moral som er en ridder verdig, gjør at fortellingen blir en klassisk heltehistorie. For moralen til Atticus Finch er like feilfri som håret til Gregory Peck. Det er ikke en millimeter fravik, selv om vi forstår at saken koster han mye. Dette er en historie som er skrevet over den samme formelen som vi kjenner fra mange westernfilmer: Mannen som står helt alene – alle er imot ham – men fordi han har en overbevisning så klarer han å stå i den kulda hele veien, og vi som betrakter ham vet han har rett. I denne boka når heltehistorien når sin topp når Atticus forlater rettsalen den siste dagen da Scout og broren får beskjeden «Stand up. Your father’s passin» av en av de fargede lederne i salen. Og det virker – papiret på den sida i boka er enda litt krøllete av saltvann.
Harper Lee er en av de gode fortellerne. Hun er presis og nøktern i måten hun skriver på, og man blir revet med fra første side. Hun minner meg litt om Doris Lessing i stilen, og det er trist at det bare ble med denne ene boka. Hun forteller med mye humor, og det kler boka fordi hovedpersonen Scout er en sjelden litterær skikkelse i en tid hvor jenteidealet var tilkneppet i alle former av betydningen. Scout som forteller historien har helt klare motforestillinger mot å skulle forlate broren sin utadrettede gutteverden til fordel for den avmålte, skjermede livet som venter henne som en pen, ung kvinne.
Dette er en fortelling om rasisme, og den er vel verdt å lese på grunn av det. Men likevel er det et annet perspektiv som fanget min oppmerksomhet. Jeg tror jeg sjeldent har lest en fortelling som så godt beskriver et far-datter forhold. Det er spesielt når man tenker på at boka er fra 1960. Dette er fremdeles en tid hvor barneoppdragelsen var en autoritær og monologisk affære. Det var viktig å være streng, og barna skulle ha struktur og regler. Graden av lydighet var beviset på hvorvidt man hadde lyktes i barneoppdragelsen. Dette ble møtt av 70-tallets frie barneoppdragelse, men Harper Lee beskriver forholdet mellom Atticus og de to barna på en måte som er løsrevet fra trender, men likevel dypt forankret i noe dypt menneskelig. Han går mot normene (som er gestaltes av søsteren) og tror på en oppdragelse preget av likeverd og hvor samtalen er det viktigste redskapet. Jeg ble gang på gang rørt inn i sjela av forholdet mellom Atticus og datteren. For Scout er Atticus rettesnoren i livet hennes. Hun refererer gang på gang til hva han har sagt, og hun bruker det som Sannhet i forhold til egne valg og meninger. I slutten av boka oppsummerer hun ved å si at hun nok har lært det meste nå, rent bortsett fra algebra.
Atticus tar barna sine på alvor, og oppsummerer selv hva som er kjernen i å oppdra et barn:
Sometimes I think I’m a total failure as a parent, but I’m all they’ve got. Before Jem looks at anyone else, he looks at me, and I’ve tried to live so I can look squarely back at him…if I connived at something like this, frankly I couldn’t meet his eye, and the day I can’t do that I’ll know I’ll lost him. (s. 366).
Gregory som helt med Harry Potter briller
Vel, jeg har en master i pedagogikk, men egentlig er alt sagt her. Du skal oppdra barn på en sånn måte at du for all framtid kan se dem rett i øyet. Ikke noe grums i det blikket. Det har jeg tenkt så mange ganger når jeg ser hvordan foreldre snakker til barna sine. Når det lille barnet som voksen ser deg bent inn i øyet, så skal du kunne se tilbake. Jeg mener oppriktig at To Kill a Mockingbird bør være pensum på alle pedagogiske studier – som utgangspunkt for samtaler rundt det å bevege seg fra barndommens uskyld til å bli voksen, og hvilken rolle en voksen skal ha. Boka tar moralsk utvikling på alvor, og for å være litt surmaga så er det en del foreldre i dag som hopper bukk over den delen av foreldrerollen.
Vel. Denne boka var en fantastisk god leseropplevelse, og anbefales på det sterkeste og varmeste. Du kan lese mange flere og mer grundige omtaler samlet hos Line. Jeg vet at denne boka vil jeg ha med meg lenge, og den minner meg på at jeg bør lese flere klassikere – det er jo som oftest en grunn til at de får den betegnelsen.
Så får jeg nevne til slutt at jeg enda har til gode å se filmen. Men jeg gleder meg veldig til å se min Hjerterkonge spille en av litteraturens store helter. Atticus Finch.