Forlag: Pax forlag
Sideantall: 176
Utgitt: August 2013
Sjanger: Sakprosa
Kilde: Anmeldereksemplar
Verdt å vite: Irina Lee er frilansjournalist, foredragsholder og har tidligere skrevet boken Det sa min far, om nudelkongen Mr. Lee. Hun har sin egen hjemmeside her, og en egen facebookside for Shoppingfri her.
Tankevekkende og inspirerende bok
Irina Lee har skrevet en viktig og motiverende bok om året hvor hun og venninnene innførte kjøpestopp.
Ideen om kjøpestopp fikk Irina av en venninne i januar 2012. Venninnen, som nærmest kunne sies å ha sort belte i shopping, proklamerte at hun skulle forsøke seg på et år uten å shoppe noe som helst. Irina og en annen venninne lot seg inspirere, og prosjektet Stop Shop 2012 ble etablert. Tanken var like enkel som den virket vanskelig: I løpet av et år var det ikke lov å kjøpe nye ting til seg selv, barna eller huset. Unntaket var mat, viktige forbruksvarer, opplevelser og tjenester. Fastmonterte gjenstander til huset var også unntatt. Skulle man på ferie, var det derimot lov å shoppe, ellers skulle alle ting man måtte trenge i løpet av året, komme over dørterskelen i form av bytter eller lån. Man kunne også, i spesielle situasjoner, søke de andre medlemmene av prosjektet om unntak fra regelverket. Da skulle den ønskede gjenstanden kjøpes brukt, f. eks på Finn.no.
I boken skildrer Irina ikke bare hvordan prosjektet ble unnfanget, men også hvordan det kjøpefrie året hennes forløp. Hun har også tatt for seg shoppekulturen generelt, og skriver om hvordan den påvirker samfunnet og verden forøvrig. Hun har intervjuet eksperter og forskere om alt fra å være avhengig av shopping til miljøvern. Det siste er et viktig aspekt ved boken: hvordan påvirker hemningsløs shopping og forbruk miljøet vårt? Det er en kjensgjerning at vi hele tiden overforbruker. Søppelbergene vokser og dette tar miljøet vårt skade av. Hvor skal det ende, om vi hele tiden fortsetter i det samme tempoet? Hva slags jordklode vil vi etterlate til fremtidige generasjoner?
Hun skriver også om bakgrunnen for at vi shopper så mye som vi gjør: er det et ønske om å fylle en iboende tomhet? Om å forme oss til de menneskene vi ønsker å fremstå som? Blir man et lykkeligere menneske av å shoppe, eller kan man finne lykken ved å avstå fra shoppinggalskapen? Det er interessant lesning. Skal jeg komme med en innvending til boken, så er det at den burde vært igjennom enda en korrekturlesing før den gikk i trykken. Det er skjemmende mange skrivefeil i boken, og det irriterte meg underveis, samt trekker hovedinntrykket av boken ned.
Jeg kjente meg uansett veldig igjen i mye av det Irina beskriver. I likhet med henne har jeg også klær i klesskapet som aldri er blitt brukt. Jeg kjenner følelsen av «må ha» i forbindelse med et spesielt produkt, selv om det egentlig ikke er noe jeg akkurat trenger. Bøker er et godt eksempel. Jeg har mange uleste bøker, men kjøper likevel nye. Ofte fordi jeg får følelsen «må ha» når jeg ser dem. Og i likhet med Irina er jeg flink til å rettferdiggjøre kjøpene med unnskyldninger som disse:
* Innbundne versjoner er ikke i salg så lenge, og jeg vil ha førsteutgaven.
*De amerikanske eller britiske omslagene i bokserier endrer stadig design, og da må jeg kjøpe bøkene når de er ute, slik at de skal matche.
* Jeg har tenkt å lese boken med en gang. Jeg dør faktisk etter å lese den.
(Det som egentlig skjer: boken blir ofte stående ulest i hyllen i flere år ).
* Den ble anbefalt av en favorittbokblogger, og da må den jo være god. Jeg skal lese den med en gang!
(Det som egentlig skjer: Jeg får ikke tid til å lese den overhode).
* Jeg har akkurat fått lønn, og skal unne meg noe.
* Den er på salg og bare så billig. Jeg sparer massevis på å kjøpe den.
Og slik kunne jeg ha fortsatt.
Irina Lees bok gjorde noe med meg, og siden jeg startet på den har jeg ikke kjøpt en eneste bok. Jeg var inne på en nettbokhandler for noen dager siden, men motsto fristelsen. I steden har jeg tatt frem en notatbok hvor jeg fremover skal skrive ned alle bøkene jeg kjenner en sterk trang til å kjøpe. Så kan jeg se om den samme trangen er der etter noen uker eller måneder. I tillegg skal jeg skrive ned hva jeg kjøper, av alle mulige ting, og bakgrunnen for dette. Jeg skal forsøke så godt som mulig å begrense alle nye innkjøp, for jeg trenger virkelig ikke nye ting, til det absolutt nødvendigste. Det blir nok litt for ekstremt for meg å ta et helt år som shoppingfri, så jeg forsøker meg på light – versjonen. En bok av og til er greit, men i all hovedsak skal jeg forsøke å avstå. Og jeg har meldt meg inn i siden for Stop Shop prosjektet på Facebook her.
Andre anmeldelser:
Rose Marie