Bok 1 av 3 i Geim-serien
Sjanger: Spenning/thriller
Originaltittel: Geim (2010)
Denne utgaven utgitt: 2011
Format: Innbundet
Illustrert av: –
Oversatt av: Inge Ulrik Gundersen
Forlag: Bokforlaget
ISBN: 9788293035138
Sider: 372
Kilde: Kjøpt selv
****
Forlaget om boka: Småkriminelle Henrik “HP” Pettersen finner en smarttelefon på T-banen, og på displayet står det: “Vil du spille et spill?” Telefonen ser ut til å vite det meste om livet hans, og HP blir dratt med i et virkelighetsspill med risikofylte utfordringer. Livvakten Rebecca Normén mottar anonyme brev og telefonoppringninger, og hun får følelsen av at noen leker med henne. Virkelighetsspillet øker i spenning, og HP og Rebeccas liv nærmer seg hverandre.
****
Dette er en av veldig få bøker jeg kastet inn håndkleet med. Det er allikevel ikke sånn at jeg skal skylde på boka, for her var det nok leseren som var problemet…
HP er altså en småkriminell slask som finner en smarttelefon som inviterer ham til å bli med på Spillet. Han takker ja, først fordi han ikke tar det særlig seriøst, senere fordi han har fått helt dilla på adrenalinkickene han opplever når han gjør oppgavene han får beskjed om. Rebecca Normén er en helt annen type. Hun jobber med å beskytte andre, men så begynner anonyme brev og oppringninger å dukke opp, og hemmeligheten fra fortiden hennes dupper farlig nær overflaten.
Grunnen min for å plukke opp boka var enkel: temaet. Jeg digger denne type fortellinger. Et mystisk spill, en deltager som ikke vet hvem som gir ham oppdragene, eller hvorfor – men som er av den typen som egentlig ikke bryr seg, heller. Også har han en eller annen mystisk kobling til denne Rebecca Normén også, og det vet bakmennene i Spillet å utnytte.
Grunnen min for å legge fra meg boka var egentlig også ganske enkel: språket. Jeg er en tålmodig, tolerant og til og med ganske fordomsfri leser. Men her orket jeg rett og slett ikke mer etter å ha lest ca halve boka. Jeg skal allikevel ikke sitte her og påstå at språket er dårlig, for det blir for enkelt. La meg forklare…
Språket passer helt perfekt til hovedpersonen HP. Jeg tror på det jeg hører, i allefall i hans tilfelle. Problemet mitt er bare det at jeg ikke hadde orket å høre på HP i virkeligheten. Om denne fyren hadde forsøkt å føre en samtale med meg, hadde jeg blitt sliten i hodet… Jeg kjente at etter å ha lest nesten 200 sider, var det rett og slett mer enn jeg var interessert i å bruke energi på.
“Bare litt til, bare litt til, jeg er nesten der,” klynket hun stønnende. Men det ga han faen i. Han var nemlig Kongen av knull, Prinsen av puling, the Ayatollah of fuckenrolla! Men enda viktigere: han var også mister clip of the week, first Runner-up og number onehundredandtwenty fucking eight! Spillets kuleste kis.
Med andre ord er det ikke noe forfatteren gjør feil akkurat her. Det er jeg som ikke gidder. Når jeg har en bunke bøker bestående av karakterer med en langt mer interessant og nyansert stemme, vil jeg rett og slett heller det. Når det er sagt, vil jeg ikke at forfatteren skal slippe helt unna kritikk, heller. Jeg synes nemlig at det skorter litt på språket generelt også, og at han har en hang til klisjéer. For det første synes jeg godt at Rebecca kunne hatt en mye tydeligere individuell stemme. Der utropstegn, store bokstaver og banneord er å forvente hos HP, synes jeg det gnisser mer hos Rebecca. Og klisjéene jeg snakker om er for eksempel å finne i Rebeccas møte med psykologen:
“Dessuten må hun antageligvis anses å være ganske attraktiv,” tilføyde han litt skyldbevisst for seg selv, fullt klar over at kommentaren var lite profesjonell. Vel å merke hvis man, i motsetning til ham, var tiltrukket av den høye atletiske typen, tilføyde han, som for å unnskylde sitt lille yrkesmessige feiltrinn.
Jeg får rett og slett litt skolestilfølelse når sånne passasjer dukker opp. Litt sånn “hmm, hvordan skal jeg tidlig få frem at dama er pen, uten at hun sitter der og virker høy på pæra om hun tenker det selv? Å, jeg vet, jeg lar den mannlige psykologen gjøre det, også gjør jeg et poeng av at han blir skyldbevisst av at han er lite profesjonell.” Hadde psykologen bare i sitt stille sinn bemerket at hun var pen, så kunne det ha vært nok med det. Slik den delen skrives høres det ut som skyldfølelsen hans (som nevnes to ganger) stammer fra et langt mer seriøst overtramp – som for eksempel at fyren sa det høyt til henne. Også hadde vel strengt tatt en mer språksterk tekst klart å unngå å bruke tilføyde to ganger på rad. Dessuten synes jeg det lukter klisjé av at Rebecca roper til seg selv, a la “ta en avgjørelse nå, Normén!” Er det ikke litt mindre såpeopera om hun hadde sagt det til seg selv inni hodet sitt istedenfor å rope det ut i en krisesituasjon?
Jeg møter rett og slett veggen i språket her gang på gang, selv når jeg ydmykt må innrømme at det er jeg og ikke HP som er problemet i delene om ham. Og da orker jeg ikke mer. Jeg er som sagt en tålmodig leser, og holdt ut i nesten 200 sider, altså omtrent halvveis, før jeg kjente at jeg ikke gadd mer. Om du er av dem som glatt kan høre på en fyr som bare klarer å uttrykke seg med utropstegn, store bokstaver, banning og engelske ord og fraser, så er det ingenting i veien for at du kan finne denne boka underholdende. I skrivende stund er det to som har den blant favorittene sine på bokelskere, og den har fått varme anmeldelser hos andre. Boka skal ha skryt også fra meg for godt driv og fornuftig bruk av cliffhangere. Dessuten fenger som sagt idéen bak romanen. Så ikke forkast den helt bare fordi den ikke nådde opp hos meg, det kan til og med godt hende at det beste i boka fortsatt lå foran meg da jeg gav opp. Jeg undres på om jeg kanskje hadde likt den bedre på engelsk? Hmmm… Mistenker at tenåringsgutter kan få stor glede av den.
Andre bloggere om boka:
Pervoluto
Leserommet
Tanz
The Witch of the North
Lykken er en bok
Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Ikke bare ei bok
MoonStar’s Bokverden
Om forfatteren:
Anders De La Motte (f. 1971) er svensk og tidligere politimann som nå jobber med IT-sikkerhet. Han debuterte med Geim, som er første bok i en planlagt trilogi.
Salomonsson Agency | goodreads | twitter
