I dag lanseres Odinsbarn, første bok i fantasytrilogien Ravneringene. Jeg har møtt forfatteren, og her kan du lese hva vi pratet om: 

Flyr høyt med fantasydebut

Ti år har Siri Pettersen brukt på å jobbe frem fantasydebuten Odinsbarn, den første boken i serien Ravneringene og en av de mest forhåndsomtalte titlene denne bokhøsten. Både ravner og Japan har spilt en rolle i utviklingen av historien. 

Foto: Lars Myhren Holand/Gyldendal forlag

– Jeg har en nærmest sykelig fascinasjon for kråkefugl. Jeg tiltrekkes av fremmed intelligens, av det som åpenbart evner å tenke, kalkulere, men ikke kommunisere med oss. De har forfulgt meg siden jeg var barn. For meg har ravner blitt et symbol på det man drømmer om å kunne nå, men aldri kommer nær nok. De er det fremmede, det hemmelige, det skjulte vi ikke skjønner er der. Det som kan stirre deg inn i øynene, men ta av og fly sin vei når du rekker fram hånden. Det uoppnåelige. Alt vi aldri kan være eller gjøre. I romanen min representerer ravnen det guddommelige, forklarer Pettersen. Vi møtes derfor, ikke overraskende, til en kopp kaffe på Siri Pettersens favorittsted i Oslo, kaffebaren Fuglen. Blant autentisk 60-talls interiør og hippe studenter har den nybakte forfatteren arbeidet frem store deler av fantasyromanen sin. En bok det tok bortimot ti år å fullføre.

– Det begynte med Hirka, en karakter som ble utviklet i en rollespillkampanje. Hun hadde to kråker og en halestump. Endre Anderssen, som laget rollespillkampanjen, tok livet av en av kråkene, og jeg grein i to dager. Karakteren ble så sterk for meg at jeg måtte gjøre noe med henne. Selve grunnidéen er jo gammel som stein. Det finnes parallelle dimensjoner; verdener som lever ved siden av hverandre, og noen ganger kan man krysse over, beskriver hun.  I starten var det meningen at ideen hennes skulle bli en tegneserie, en sjanger Pettersen har god erfaring med og har vunnet flere priser innen. –Jeg har en sterk fascinasjon for Japan, og er tilhenger av gode, asiatiske serier. Jeg så opprinnelig for meg Hirka i en slik tegneserie, men syntes ikke at jeg var så god til å tegne som det sjangeren ville kreve, sier hun.

Dermed ble det fantasy i stedet, en sjanger som har vært ekstremt viktig for Pettersen det meste av livet. – En venn av meg mente hele sjangeren var bare tull, fordi virkeligheten er interessant nok. Men nettopp fordi virkeligheten er så interessant, så trenger man å forklare den gjennom det uvirkelige. Når man skaper et eget univers har man en unik mulighet til å starte med blanke ark. Man slipper å slite med folks eksisterende holdninger, forklarer hun entusiastisk. – Skriver jeg om en fyr fra Texas, en krig i Midt-Østen, eller en katolikk, så vil alle lesere ha en sterk oppfatning av hva jeg snakker om, lenge før jeg sier noe. Hvis jeg derimot skriver om en jente fra Foggard, en krig på Ravnhov, og en steinhvisker, så er det helt opp til meg å fylle begrepene med mening. Det er en berusende frihetsfølelse. Jeg kan si noe om virkeligheten, gjennom det uvirkelige. Det var den voksne versjonen. Den andre versjonen er: fantasy er dritkult, smiler hun, og legger til at The Dragonbone Chair av Tad Williams står for henne som den største leseopplevelsen innen sjangeren. Hun er også en stor tilhenger av Sandman – tegneseriene, og nevner dessuten Sagaen om Isfolket som en favoritt. – Den serien har jeg pløyd igjennom i sin helhet nesten fem ganger! Spesielt bok 33 … Det var Sølvi Wærhaug i VG som minnet meg om at den også kan defineres som fantasy, noe det er lett å glemme.

Suksessen til TV – serier som A Game of Thrones har bidratt til å øke fantasyinteressen i Norge, og det samme har fremveksten av sosiale medier. Flere norske forlag tør å satse på egne, norske fantasyutgivelser.. –Jeg er litt satt ut av interessen. Jeg er blitt fortalt at for ti til femten år siden var det svært vanskelig å få gitt ut fantasy i Norge, og jeg ble advart på forhånd om at det ville bli vanskelig å få antatt manuset. Men det var viktig for meg å skrive den historien jeg ønsket å skrive. Jeg synes også det er viktig å påpeke at selv om dette er fantasy, var det viktig for meg at historien og karakteren skulle være drivkraften i boken. Jeg liker ikke selv å lese ting som fokuserer alt for mye på beskrivelser av vakre ting, eller enda verre: fokuserer alt for mye på sitt eget språk. Det distraherer meg. Så jeg drømte om å bruke ti år på å skrive en bok som folk kom igjennom på et par dager. Det høres sikkert rart ut, men jeg er visuell. Jeg ville de skulle se historien, som en film. Det skyldes sikkert at jeg jobber med design, og har laget tegneserier, forteller hun.

Siri Pettersens fantasydebut, hvor hun også har designet omslaget

Etter tre omskrivinger og litt tilbakemeldinger fra en god venninne, følte Pettersen seg klar nok til å levere fra seg manuset. Det skulle vise seg at historien grep flere av forlagene hun leverte inn manuset til. Flere tilbud kom, og hun valgte til slutt å skrive kontrakt med Gyldendal, som mente at det var sjelden de fikk inn førstemanus som var så gjennomarbeidet. – Det var noe i luften hos Gyldendal. Jeg pleier å si de har en kultur for varme, enten man snakker med resepsjonisten eller forlagsdirektøren. De tok imot meg med åpne armer, fullstendig og uten forbehold. De var også ytterst profesjonelle. Også fikk jeg lage mine egne covre, og det var viktig for meg. Jeg jobber som designer til daglig og ville antakelig gnagd av meg pulsåra hvis jeg skulle gjennom en prosess der noen andre skulle formgi prosjektet, forklarer Pettersen, som også har designet omslaget til Tonje Tornes’ sin fantasydebut på Gyldendal denne høsten.

Omslaget til Hulder er designet av Siri Pettersen.

Pettersen har valgt å bryte med flere av sjangertrekkene innen fantasy i Ravneringene, blant annet ved at hovedpersonen er en jente, men hun vil ikke være ved at hun er inspirert av sin barndoms fascinasjon for Astrid Lindgrens sterke kvinneskikkelser. – 70-tallsjenter har jo vokst opp med ganske handlekraftige heltinner, for eksempel Pippi Langstrømpe. Men det var aldri viktig for meg å ha en kvinnelig hovedperson. Det kjentes bare riktig. I rettferdighetens navn er jo også Rime en hovedperson, og flere steder ser vi ting fra hans synsvinkel. Men det var viktig for meg at hun ikke skulle … ja, hvordan skal jeg si dette uten å nevne navn … at hun ikke skulle legge seg i fosterstilling og gråte i et halvt år fordi han drar sin vei, forteller Pettersen, og understreker at det heller ikke var vanskelig for henne å bryte sjangertrekkene. – Det var veldig naturlig. Kanskje fordi mamma alltid var den sterke da jeg var barn. Den som tok ansvar, og fikk ting til å skje. Det var også naturlig at hovedpersonen IKKE hadde fantastiske krefter eller var spesielt utvalgt til noe, rett og slett fordi det var langt mer interessant å skrive om det å mangle noe. De aller fleste av oss sliter mer med følelsen av og ikke strekke til, enn med følelsen av å være for allmektig, forklarer hun.

Naturen er et viktig element i Ravneringene. – Naturen er et ekstremt finjustert system som er kamuflert for oss som kaos. Kloden har brukt 4 milliarder år på å perfeksjonere et mylder av velfungerende kretsløp. Noen av dem er så komplekse eller så små at vi ikke evner å forstå dem. Vi er som maur i vår lille tue, sørgelig ute av stand til å ha respekt for – eller innsikt i – den størrelsen vi tilhører. Noen vil si at jeg overromantiserer, men det ligger noe svært verdifullt i denne kraften. Noe vi trenger å lytte til, og lære av. Den er slett ikke bare hyggelig. Vi snakker om kilden til alt liv, og all død. Det øyeblikket vi tror vi ikke trenger naturen, er det øyeblikket vi går under. I boka har jeg gitt naturen en mer påtakelig stemme gjennom Evna, forklarer hun.

Inspirasjonen til mye av fantasyuniverset Ymslanda har Pettersen hentet fra norrøn mytologi, og man kan også få assosiasjoner til vikingetiden av å lese Odinsbarn. Forfatterdebutanten er likevel opptatt av å påpeke at den norrøne mytologien bare spiller en liten rolle i romanen hennes. – Grunnen til det er at norrøn mytologi var menneskenes mytologi, og i Ymslanda er mennesket en myte. Et sagn. En skrøne som bare et fåtall setter sin lit til. Odin var menneskenes gud, derfor omtales vi nedlatende som odinsbarn. Det er mer riktig å si at serien bygger på norrøn grunn, på nordiske røtter. Jeg håper historien skal resonnere i oss. Får oss til å føle at det er vårt. At det er kjent. Eksempler på det urnorske er selvfølgelig huldre. Alle karakterene – unntatt hovedpersonen – er huldre, men de bruker ikke ordet selv. De tilhører ymsætt. Det får oss til å tenke at de også hadde en Ym, eller Yme (kjempen fra norrøn mytologi) som en slags skapelsesberetning. Det finnes begreper som får oss til å trekke paralleller, for eksempel hovedstaden Mannfalla, som kan få folk til å tenke «kanskje det var opprinnelsen til navnet Valhall» osv. Odin nevnes nesten ikke i det hele tatt i boken, men vi vet at han var lite populær. Han stjal nemlig med seg to ravner fra Ravnhov. Hensikten er at leseren skal få en sterk følelse av at verdenen har eksistert ved siden av vår, og at enkelte kulturelle aspekter kan ha smittet over, forklarer hun.

Det kan se ut som Pettersen har vært svært heldig med lanseringen av debutromanen, og at hun har truffet en nerve blant leserne. Det norrøne begynner å komme stadig mer i vinden, og det er ventet enda mer oppmerksomhet rundt dette når serien Vikings får premiere i Norge i midten av september. På den sosiale bildetjenesten Instagram legger unge kvinner ut bilder av fantasyromanen, og flere bokbloggere har alt skrytt av boken som også har rukket å få en terningkast 5 anmeldelse i VG. –Veldig mange av jentene som instagrammer boken kunne ha vært hovedpersonen selv. Jeg synes det er ekstremt raust og sjenerøst at så mange omtaler boken min. Folk snakker så mye om internettrollene, men det er alltid veldig stille rundt internettenglene. Jeg opplever at det er langt flere av dem enn av troll. Det er mye framsnakking, sier Pettersen, som selv kan stå som representant for denne fine kulturen. Under store deler av intervjuet er hun mer opptatt av å framsnakke og fremheve andre forfattere og litteraturmennesker enn seg selv. –Jeg vil så gjerne skryte av alle som leser og skrive om norske bøker. Sånne som deg. Folk som blogger, deler og skaper entusiasme rundt norsk litteratur. Dere legger ned betydelig med ressurser, uten å kreve noe igjen. Det engasjementet kan ikke overvurderes, og jeg tror ikke dere selv er klar over hvor mye dere betyr. Så takk til dere, sier hun glad.

Selv er det mye Pettersen gjerne vil lese i høst, og hun skal også delta på en lang rekke arrangementer i forbindelse med lanseringen av boken. Onsdag er det lanseringsfest på Fuglen i Oslo, hvor alle er velkomne. Så følger Oslo Bokfestival, og senere skal hun turnere landet rundt sammen med andre Gyldendal-forfattere. –Jeg er så utrolig glad for alt som skjer, men tenker også mye på når jeg skal få tid til å skrive på andre bok i serien. Det er planlagt tre bøker, og det er meningen at de skal komme hver høst, så jeg planlegger å låse meg inne fra november til februar og fullføre bok to, og ikke komme ut med mindre det brenner, smiler Siri Pettersen.

Hvis du vil vite mer om Siri Pettersen og Ravneringene, finner du hjemmesiden til bokserien her, og til forfatteren her.