Han står ved vinduet og kikker ned på gata. Han ser ikke på noe. Han vil ikke noe. Ingen har ringt til ham. Selv om han sov lenge. Da han tuslet inn på kjøkkenet, spurte han Ingrid, men hun ristet på hodet, og smilte det litt spydige smilet sitt.
Nei. Ingen hadde ringt. Ingen lurer på hvordan det går med ham.

Han er naken under morgenkåpen. Han er ubarbert.
Store pappesker har dukket opp i stua. Det er på tide å pakke ned, gjemme sølvtøyet.

Han står ved vinduet, og han ser folk som går fram og tilbake, som om det er en vanlig dag. Men menneskestrømmen tetner, den flyter saktere, den stopper opp. Han ser det. De begynner å rope. Han hører det.

Han plukker opp telefonen, trykker hurtigtasten. Erna svarer med en gang.
Er det deg, sier hun.
Han svarer ikke.
Jeg vet at det er deg, sier hun.
Han sukker.
Hei, det er meg, sier han.
Ja, jeg vet det, svarer hun. Hvordan går det med deg?
Ikke så bra, hvisker han, mens han dekker telefonen og munnen med den ene hånden.
Et svakt dump. Noe treffer veggen.
Hva er det som er galt? spør hun.
Kan du ikke komme bort en tur? sier han. Det hadde vært så fint.
Jeg kan ikke, svarer hun. Jeg avspaserer i dag. Vi har sendt bort ungene og tar en dag bare for oss selv. En skikkelig kjærestedag.
Han sukker.
Kanskje dere også kan gjøre det, sier hun. Nå har dere jo tid.
Jeg er naken under morgenkåpen, sier han.
Å? sier hun.
Ja, fortsetter han. Jeg har sagt det til Ingrid også, men jeg er helt sikker på at hun lot som om hun ikke hørte det.
Han lener seg litt frem og kikker på menneskemengden der nede. De roper. De peker på ham og roper.
Det går nok over, sier hun. Selv spiser jeg jordbær.
Hva er den lyden? spør han.
Hvilken lyd? sier hun.
Den lyden, sier han. Jeg hører en lyd.
Å, det, sier hun. Det er bare Sindre som filer trælene mine. Det har blitt mye gåing de siste månedene.
Jeg savner det allerede, sier han. Det var så godt å komme seg ut. Treffe folk.

Når han har lagt på, ser han ut på gata igjen. Det blir kastet ting mot vinduet hans. Steiner, kvister, toalettruller, alt de kan komme over.
Midt i menneskemengden ser han henne. Hun stirrer opp på ham, hun smiler med alle tennene. Hun roper høyest av dem alle. De løfter henne opp og bærer henne mot boligen, hun knytter nevene og strekker triumferende på armene, og hun slipper ham aldri med blikket.
Han åpner vinduet og lener seg på vinduskarmen.
Det blir stille.
Hæ hæ! ler hun.
Hæ hæ! ler menneskemengden.
Hæ hæ HÆ! ler hun, og mengden ler også.
Morna! roper hun og de jubler.
Morna, Jens! Morna, Jens! Morna, Jens!

Han hører dem lenge etter at han har lukket vinduet, lenge etter at de har gått videre. Han snur seg mot Ingrid som har laget en liste og legger ting ned i esker.
Jeg går og legger meg, sier han.
Jeg trenger hjelp med dette, sier hun.
Jeg er så sliten, sier han.
Du er alltid sliten, svarer hun.
Men denne gangen mener jeg det, sier han.

Han går inn på soverommet. Han tenker på jordbær. Han tenker på varme og nærhet. Han tenker på at han vil ringe noen, men håper at noen vil ringe først.