Sjanger: Roman/samtid
Originaltittel: Parissyndromet (2013)
Denne utgaven utgitt: 2013
Format: Innbundet
Illustrert av:
Oversatt av:
Forlag: Flamme
ISBN: 9788282880039
Sider: 207
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget

****
Forlaget om boka: Parissyndromet åpner med at ei ung jente sier adjø til alt og alle hun kjenner og drar til Paris hvor hun kjenner ingen. Hun har ingen store planer. Lære seg fransk, jo, men det er ikke så viktig. Mest vil hun ut, vekk, av gårde. Men kanskje uten å vite hvorfor. Så treffer hun et nytt menneske. Så et nytt menneske til. En liten jobb får hun seg også. Og plutselig har livet forandret seg. Og det er bra. Og det er ikke like bra.For hun savner hjemme også. Hun savner bestemor. Hun savner Benedikte. Og hun savner ham. Han som lot henne dra. Han hun skulle gi globusen sin til, men ombestemte seg fordi: Eg ville ikkje gi heile verda til ein som ikkje ville ha meg. Parissyndromet handler om å komme overens med seg selv og de forventningene til livet vi ikke visste at vi hadde. Heidi Furre (f. 1986) har bodd to år i den franske hovedstaden, og vet hva hun snakker om. Parissyndromet er hennes debutroman.
****

Flamme har vist seg svært flinke til å fremme dyktige, unge damer som skriver romaner om unge damer. Eksempler på dette er Bare ukedager, Furuset og forsåvidt også diktsamlingen Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti. Parissyndromet føyer seg definitivt inn i rekken av bøker jeg glatt kan anbefale videre. Dette er en sart og realistisk roman mange vil kjenne seg igjen i: knuste forventninger i møte med livets realiteter og det å lære å leve med seg selv.

Hovedpersonen pakker kofferten og reiser til Paris. Han ville ikke ha henne allikevel, og forelskelsen hennes møter veggen. Løsningen blir det mange av oss fantaserer om: å reise. Og hva er vel et bedre sted enn Paris? Men når hun er på plass der, i kjærlighetens by, den som portretteres i så mange klassiske filmer, bøker, sanger, teaterstykker, så blir virkeligheten nærmest krystallklar.

Tittelen er så god. Jeg husker at jeg leste om fenomenet i for ganske lenge siden, mulig det var denne artikkelen. Syndromet har gått særlig utover japanske turister i møte med virkelighetens Paris, som ofte ikke i det hele tatt er like vidunderlig som de glossy bladene og drømmende bilder av Eiffeltårnet kan gi inntrykk av. Den japanske ambassaden i Paris har en krisetelefon for rammede. Greia er jo at dette syndromet – det å få forventningene knust når man møter virkeligheten – kan overføres til de fleste andre aspekter i livet også. Det er jo gjerne ikke sånn som TV og magasinene skal ha det til, og jeg tror vel at absolutt alle opplever dette, kanskje spesielt som unge voksne.

Samtidig er jo saken også den at det nytter ikke å flykte fra seg selv. Man kan reise verden rundt for å bli kvitt vonde følelser eller generelt føle seg bedre, uten å oppnå noen ting. Problemene man forsøker å flykte fra er en del av en selv. Følelsene blir med, og på toppen av det hele viser det seg at de glossy bildene er misvisende. Men det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, og det synes jeg Furre får til fint med denne romanen. Det såre ligger gjennom hele teksten, men det gjør også hovedpersonens utvikling. Hun er helt alene i en fremmed by, uten å snakke språket, og med et forhold som gikk i vasken der hjemme. Men hun lærer en hel masse om seg selv og om byen hun har flyttet til, og møter nye mennesker.

Jeg husker at jeg ikke kunne annet enn å dra ei linje til Furuset av Linn Strømsborg, som jo handler om hun som ikke reiste til Paris. I Parissyndromet er det venninnen Benedikte som blir igjen hjemme, mens i Furuset sitter hovedpersonen hjemme i en bydel i Oslo og ser venninnen dra til nettopp Paris (og dermed helt sikkert opplever mer og gjør mer og er rett og slett bedre til å bli voksen enn henne selv, sant?). Og beskjeden mellom disse to bøkene, som i og for seg ikke har noe annet til felles enn forlaget, målgruppen og hvor gode de er, stikker seg frem: gresset er ikke grønnere på den andre siden, og uansett om man sitter hjemme hos foreldrene eller er helt alene i Paris, er man fortsatt sammen med seg selv og egne følelser. Man må uansett bli venn med seg selv.

Jeg koste meg med den. Enkelt og greit. Følelsene til hovedpersonen er lett gjenkjennelige, og her settes den impulsen mange får om at nå må de bare pakke kofferten og reise, så blir alt bra, blir satt på prøve. Tittelen passer utrolig godt og rommer utrolig mye. Kan ikke annet enn å anbefale den varmt videre. En svært solid debut.

kortsagt-parissyndromet

Andre bloggere om boka:
Glamourbibliotekaren
hjartesmil
mellom linjene
Vår beste dag

Om forfatteren:
Heidi Furre ble født i 1986 på Stord, men bor i Oslo. Hun debuterte som forfatter med Parissyndromet, der hun delvis bruker egne erfaringer fra da hun selv bodde i Paris. Furre er også fotograf.
Blogg | goodreads | twitter