Bokbloggtreffet 2013

Da var årets bokbloggtreff over, og det er bare å gratulere Elin, Gro, Silje, Line, Rose-Marie og Lise for nok et vel gjennomført treff! I år var det lagt inn enda litt mer tid til mingling, og det var fint. Nå fikk jeg snakket med enda flere (dog fortsatt ikke alle). Tusen takk til komiteen og alle bloggerne som dukket opp, dere er fantastiske hele gjengen. Varmere, klokere og hyggeligere folk skal man lete lenge etter.

Her tenkte jeg å skrive litt om den mer faglige delen av treffet, som i hovedsak bestod av fem forskjellige ting:

– Bokbloggerprisen (ved Elin/Bokelskerinnen)
– Bookcrossing (ved Elin/Av en annen verden)
– Hvordan få flere lesere til bloggen din (ved Elin/Bokelskerinnen)
– Litteraturkritikk på blogg (ved Line/Lines bibliotek)
– Hvordan skjønnlitteratur blir til (ved Anne Fløtaker/Cappelen Damm)

Det er jo ikke alle som har anledning til å komme på treffene, så her kommer en liten oppsummering ut i fra egne notater. Både Line og Elin har/skal laste opp PowerPoint-ene sine på Facebook, kikk gjerne på dem også om du har anledning.

Bokbloggerprisen
Dette er gammelt nytt for mange, men vi fikk en liten oppdatering på hva Bokbloggerprisen går ut på. Dette er et initiativ tatt av den samme komiteen som står bak bokbloggertreffet, og prisen vil deles ut for første gang på Bokbloggtreffet høsten 2014. Målet for prisen er i grunn todelt, der det på den ene siden dreier seg om å sette fokus på ny, norsk litteratur (som muligens blir ignorert fullstendig av tradisjonelle medier), og på den andre siden handler om å inspirere bokbloggere til å være mer bevisst på og lese mer norsk litteratur (det er sikkert ikke bare jeg som etter alt å dømme leser en del mer engelsk enn norsk)… Vinneren skal kåres blant alle som gir ut bøker i det foregående året (altså vil vinnerne i 2014 ha gitt ut bøker i 2013).

Bokbloggerne, under definisjonen norske bokblogger skrevet på norsk og hovedsakelig om litteraturrelaterte emner (ikke inkludert egne bøker eller forlagsblogger o.l.), skal nominere og stemme frem vinnere i to kategorier: Roman (romaner og krim) og Åpen klasse (som inkluderer alt fra lyrikk til sakprosa og barne- og ungdomslitteratur). Man har ikke anledning til å nominere egne utgivelser, eller bøker gitt ut av mennesker i nær omgangskrets. Nominasjonene starter i januar, og ut i fra det vil det settes sammen en kortliste. Det vil arrangeres lesesirkler for å forsøke å inspirere så mange bokbloggere som mulig til å lese disse bøkene før de stemmer frem vinneren, men det er selvsagt frivillig (vanskelig å forvente at alle skal ha anledning til å lese alle på kortlista!).

Spennende greier, gleder meg til å være med på  å kåre vinneren av historiens første (norske?) bokbloggerpris. Du kan lese mer om prisen på Facebook, eller hos Bokelskerinnen, Lines bibliotek, Siljes skriblerier og Rose-Maries litteratur- og filmblogg. En oversikt på norske utgivelser har de også satt sammen her. Det er bare å glede seg.

BookCrossing
Elin fra Av en annen verden forklarte hva det nå er BookCrossing egentlig går ut på. Kort fortalt er dette et forsøk på å lage et slags bibliotek som strekker seg over hele verden. Man finner frem ei bok fra egen hylle som man kunne tenke seg å sette fri, så registrerer man den på nettet og klistrer på den en unik ID, deretter legger man den fra seg et eller annet sted. På toalettet på en restaurant? På en benk på stasjonen? Mellom grønn og hvit te på matbutikken? På bussen? Tanken er at noen andre skal finne boka, plukke den med seg og registrere den som funnet på nettet. Deretter kan de velge å slippe den fri igjen, eller eventuelt beholde den selv (og registrere dette). Kjempemorsomt konsept, et sosialt eksperiment nærmest, jeg har selv sett det ligge sånne bøker her og der. Jeg antar det absolutt morsomste er å se at boka har reist langt – kanskje til og med til et helt annet land. Det dannet seg et lite BookCrossing-bord på treffet for å inspirere flere, og jeg regner med at mange bøker har begynt sin reise nå.

Hvordan få flere lesere til bloggen din
I dette foredraget delte Elin, som altså står bak en av Norges største bokblogger Bokelskerinnen, tips og ideer til hvordan den jevne bokblogger kan få flere lesere til bloggen sin. Dette er noe jeg selv fra tid til annen får spørsmål om, så jeg legger ut et kort sammendrag av Elins forslag her. Som hun selv innledet med, er det aller viktigste man kan gjøre selvsagt å skrive godt og interessant. Det er ikke antall lesere som er målet, det er selve bloggingen. Allikevel er det selvsagt et poeng i å nå ut til så mange som mulig, og hun hadde flere tips for å få til dette. Her er noen:

• Gjør det du kan best. Alle har forskjellige styrker – spill på disse. Skriv på den måten som passer deg best, dette vil også langt på vei hjelpe deg i å etablere deg som noe unikt. Lag en god bloggtittel, og etablere dette som merkenavnet ditt.
• Få oversikt over hvem leserne dine er med eksterne hjelpemidler, som for eksempel Sitemeter eller Google Analytics. Selv om de fleste plattformer har en innebygget funksjon for dette, er verktøy som dette svært verdifulle i å identifisere leserne dine, se hvordan de beveger seg på bloggen din, hvor de kommer fra, hvor lang tid de bruker på bloggen din, også videre.
• Sosiale medier kan være svært verdifullt. Facebook, Twitter, Instagram og Pinterest er alle fine steder å nå ut til nye mennesker på.
• Goodreads og Bokelskere er fine steder å få nye lesere, men vær obs på at det eksisterer normer her. Jeg skrev et eget innlegg om dette for en stund siden, men kort fortalt er det altså sjelden forumbrukere er begeistret for å måtte besøke bloggen din for å lese omtalen. Legger du derimot ut omtalen og ei lenke til bloggen din, vil nysgjerrige folk kunne velge om de vil besøke bloggen eller ei. Forskjellen ligger i valgmuligheten.
• Nettverk. Mingle med andre bokfolk om du drar på litteraturarrangementer, så husker de deg. Send lenker av gode omtaler til forlag.
• Forfatterintervjuer bidrar til flere treff. Sørg for at alle innlegg merkes med gode tags og kategorier, slik at bloggen havner høyt på relevante søkeresultater.
• Delta på temainnlegg, men pass på så du ikke blir en ren temainnlegg-blogg. Temainnlegg er kjempefine for nye bokbloggere nettopp fordi det hjelper andre å oppdage bloggen.
• Vær obs på og vern om egen integritet. Ikke si ukritisk ja til alle mulige tilbud, og unngå å blogge om bøker av folk du kjenner.

Mange gode tips fra en erfaren bokblogger der, altså.

Litteraturkritikk på blogg
Det er stadig diskusjoner om hva som utgjør en god bokblogg, og mange reagerer instinktivt med å føle at de ikke er bra nok, og at de kanskje heller burde legge ned hele bloggen. Det er det jo ingen som hverken mener eller ønsker (ikke som jeg kjenner til, i allefall!), og jeg synes Lines innlegg var med på å oppklare en del ting, kanskje særlig med tanke på de som ikke føler seg bra nok.

Hun tok utgangspunkt i boka Litteraturkritikk av Eirik Bjerch Hagen og plukket ut elementer som kan overføres til blogging (uten å påstå at bloggere og aviskritikere er det samme). Det gikk i det store og det hele ut på hva slags blogger man er, hva slags blogger man vil være og hvilke ambisjoner man har som blogger. Dette er individuelt, og det finnes derfor ingen mal alle bloggere skal rette seg etter. Line skilte allikevel mellom allmenne kriterier og personlig smak.

Det å bokblogge (og å være profesjonell kritiker for den saks skyld) er å utsette seg selv for potensiell kritikk. Med dette kommer et ubehag og en stor usikkerhet, men Line tror ikke dette er noe som ikke også litteraturkritikere føler på. Løsningen er å “identifisere” seg selv; å vite hva slags type blogger man er. Er man autoritær? Ydmyk? Morsom? Nysgjerrig? Åpen? Polemisk? Ironisk? Objektiv? Subjektiv? Ved å bli så bevisst man kan om hva slags blogger man faktisk er (og hva man vil være for den saks skyld), vil man kunne være langt mer presis. Man vil kunne ha en slags rettesnor i hvordan man skal formulere seg på bloggen (for eksempel: “dette er årets beste diktsamling” vs “jeg er ikke særlig flink til å lese dikt, men denne traff meg veldig”). Nøkkelord: presisjon.

Jeg ble dessuten litt glad for at hun tok opp forskjellen på anmeldelser og omtaler. Jeg er nemlig helt enig med henne i at en omtale er å snakke om boka uten å mene noe, mens en anmeldelse er en vurdering av den. Men i den norske bloggsfæren har det hersket en frykt for å bruke “anmelder”-begrepet, mye kanskje fordi man er redd for å trå inn i de profesjonelle kritikernes område og utsette seg for unødvendig kritikk. Men, som Line sa: en anmeldelse er en anmeldelse enten den er god eller dårlig – kvaliteten på vurderingen bestemmer ikke hva den heter. Så her er det bare å trykke anmeldelse-merkelappen til våre bryst, folkens.

En god skribent er rettferdig mot teksten og mot seg selv. Line mener at den akademiske bakgrunnen ikke trenger å bety noe, og at det hun bruker aller mest av sin egen akademiske bakgrunn er nettopp skrivetreningen. Det kan alle oppnå. Jeg tror innlegget langt på vei kan hjelpe de bloggerne som har følt litt på denne usikkerheten og vært på nippet til å gi opp hele greia. Nivået er høyt, selv om mange er svært kritiske til seg selv og har veldig lett for å suge til seg generell kritikk. Norske bloggere er flinke, men kan nok bli enda flinkere til å være presise og bevisste på formuleringer og egen rolle.

Hvordan skjønnlitteratur blir til
Til treffets siste faglige post kom forlagssjef for skjønnlitteratur i Cappelen Damm, Anne Fløtaker, for å snakke litt om hvordan skjønnlitteratur blir til. Hun begynte med å fortelle at opphavsretten, altså behovet for at noen forvaltet forfatternes eiendomsrett, var starten på forlagsbransjen. Derfra har det i Norge utviklet seg til å blant annet innebære en innkjøpsordning. Ordningen går ut på at Kulturrådet kjøper inn 1000 bøker (930 papir og 70 ebøker) og gir de videre til bibliotek over hele landet, men Fløtaker trakk frem problematikken når det gjelder forfatternes vederlag og e-bøker (altså, det å få betalt for bøker som i utgangspunktet kan lånes ut ubegrenset).

Redaksjonen for skjønnlitteratur i Cappelen Damm består av 6 personer, tre av hvert kjønn. Hver redaktør har sine preferanser, men stort sett jobber alle med “alt”. Med glimt i øyet fortalte Fløtaker om Bunken. Altså den papirhaugen med innsendte manus, som aldri aldri aldri tar slutt (hun gjorde et anslag på ca 6-700 stykker i året), og der er det om å gjøre å finne gullet blant gråsteinen. Siden vi her i Norge ikke har noe system med litterære agenter som på en måte “siler” ut de dårligste, får forlagene rubbel og bit. Hun fortalte at bare rundt 1-2 av disse manusene blir ei bok. Nåløyet er med andre ord knøttlite. All ære til de som kommer igjennom.

Når dette er sagt, påpeker hun at redaktører også tar feil, og at dette arbeidet ikke er noen vitenskap. Det er personlig, og det handler om leseren – som flere redaktører har gått på en smell med. Det finnes flere eksempler på forlag som har forkastet et manus bare for å oppdage at det blir en bestselger av dimensjoner på et annet forlag. Det er mildt sagt vanskelig å se hva som blir “det neste store”. På spørsmål om hva slags bakgrunn redaktører har, fortalte hun at alle hadde en eller annen form for universitetsutdannelse. Mange har bakgrunn innen litteratur og kultur, men ikke alle, og hun ser først og fremst etter evnen til å fullføre et prosjekt når det gjelder akkurat dette. Universitetsutdannelsen (nivået i seg selv) står dog sentralt.

Redaktørenes rolle har utviklet seg med tiden. Der de før for det meste begrenset seg til manusdelen, jobber de fleste nå med hele prosessen generelt. Fløtaker fortalte at det å være redaktør ofte innebærer å være litt psykolog for folk. Hvordan kan man best hjelpe forfatterne til å utvikle seg til å bli så gode som de får blitt? Hun fortalte et eksempel der de hadde et manus som inneholdt et par virkelig fine deler, men som i det store og det hele ikke var godt nok. De hadde tro på at her skjulte det seg noe mer, og ved å oppmuntre forfatteren til å skrive om de mindre gode delene flere ganger, hadde de etter et par års arbeid ei bok de var fornøyd med. Skjønnlitteratur tar lang tid før arbeidet bærer frukter.

Hun ytret litt bekymring på forlagenes vegne i at bokloven nå står i fare med et regjeringsskifte. Selv om hun mente at forbrukere generelt helt sikkert kom til å nyte godt av lave priser, tror hun (basert på erfaringer fra andre land med frie priser) at vi vil gå mot en utvikling der den smale litteraturen skvises helt ut.

Fløtaker snakket dessuten litt om bloggerne. Nå får litteratur generelt mindre og mindre plass i avisene, og bare en bitteliten prosent av bøkene som gis ut, blir anmeldt i media. Da går det dessuten ofte i de samme bøkene i alle avisene, og flere titalls debutanter blir for eksempel gjerne ignorert hvert år. Her er bloggerne verdifulle, og på spørsmål om de merket noe til økt fokus som følge av bloggerne, svarte hun at de nok ikke merket det så mye i skjønnlitteraturredaksjonen, men at det i Barne og ungdomslitteraturen ble merket. Denne typen litteratur blir tradisjonelt sett ignorert nesten helt, mens flere bloggere fokuserer nesten utelukkende på disse (jeg merker forøvrig selv at anmeldelser av ungdomsbøker får mange treff hos meg).

Bokblogger blir viktigere og viktigere, hevder hun, og oppfordrer oss til å verne om egen integritet. Om integriteten forsvinner, blir vi nemlig uinteressante. Vi må være bevisst at vi faktisk kan gjøre en forskjell, og vi må forvalte denne rollen (og ansvaret) ordentlig.

…

Veldig matnyttige foredrag! Mange andre bokbloggere har også skrevet om treffet, og Mari har tatt initiativ til å lage blogghopp. Stikk innom der, se hva andre har skrevet og legg eventuelt igjen din egen lenke. Så gleder jeg meg allerede til neste gang!

(Boknyhetene blir forresten som vanlig lagt ut i kveld!)