Denne boka har jeg hørt så mye om, og da jeg så den i hylla utafor Tanum så falt den av seg selv ned i handlekurven min. Heidi Linde er norsk og har skrevet både romaner for barn og voksne, samt dramatikk. Boka Nu, jävlar kom i 2011, og jeg mener den fikk en del oppmerksomhet den gangen? Jeg kjente ikke forfatteren fra før av, og ante egentlig ingenting om boka.
Vi møter et knippe mennesker midt i livet i en liten by på Østlandet. Therese er høygravid og sitter litt fast i både huset og livet sitt. Kevin har hatt kjærlighetssorg i tolv år og klarer ikke å komme seg videre. Linda har en fantasivenninne og det er Dronning Sonja (herregud det er så gøy!) og Jessica skal gifte seg med en hun ikke er helt sikker på om hun skal gifte seg med. Jeg ble umiddelbart fanget av disse ulike folka og gledet meg til å finne veien sammen med dem. Tenkte film relativt fort – dette kunne vært den fine filmen jeg alltid går og venter på.
Boka var uventa lite handlingsorientert. Jeg var klar for å bli med personene ut i livet, jeg ventet forandring, handling og erkjennelse. I stedet for blir vi med inn i personenes nære univers, og det som rører seg rundt i hverdagslivet og fortida deres.
Heidi Linde skriver godt, språket er tett, rett på og veldig nære karakterene. Det er nesten så vi er med i pusten deres. Forfatteren har ekstremt gode karakterskildringer hvor ulike nyanser og skygger stille tegner kompleksitet. Jeg liker at hun tør å boltre seg i bilder og metaforer, noen ganger ganske svulstig, men det gir det gode stramme språket hennes en original og personlig tone.
Da begynner hun å le, på ordentlig. Latterne deres legger seg over hverandre, hånd i hanske, fot i hose, og Mariann rister på huet og sier:
(s. 356)
Seinere på samme side:
Ansiktet sprekker, munnen revner, førti karat, 500 volt rett i hjertet. Kevin trekker pusten og i det samme merker han det; lufta som plutselig kjennes friskere, og han løfter huet og over dem er himmelen full av mørke skyer.
Det er nesten så det blir for mye – noen synes kanskje det – men jeg liker det.
Så kan man jo plukke på språklige detaljer, kanskje særlig gjentagelser – jeg skulle gjerne telt hvor mange ganger «det strammer seg» i noens kropp og bryst. Litt for mange tror jeg. Og jeg synes også tidvis språket til Linde er litt for strigla og reint – personlig liker jeg språk som lugger litt mer.
Mitt største ankepunkt går egentlig bare på mine forventninger til boka. Jeg hadde ønsket meg mer framdrift i historien, jeg ble skuffa da vi hele tiden ble i øyeblikkene og i tilbakeblikkene – da ble boka noe annet enn jeg hadde håpet på. Jeg vil så gjerne være med folka ut i livet, og så blir vi egentlig bare stående fordi hele handlingen skjer på en eneste dag. Det er jo et spørsmål om personlig smak, men jeg kjente jeg trivdes utrolig mye bedre ute med Kevin på puben (den scenen er så fin!) i framdriften, enn i tilbakeblikkene f.eks. mellom Jessica og faren. Det er også en historie jeg synes å ha lest mange ganger før.
Heidi Linde skriver godt og med stor psykologisk presisjon om mennesker vi kan kjenne oss igjen i. Hun gjør mange gode grep, og jeg liker trådene til Obama sin tale om forandring. For det er vel det boka handler om – hverdagens puls, brutte forventninger, om å bli ordentlig voksen, og om å gjøre valg. Boka er fin, men hun skaper alt for gode karakterer til at jeg som leser er fornøyd med bare en dag. Hallo lissom – det er å snyte meg for godsakene.
Det er mange bloggere som har skrevet om boka. De fleste er fornøyd med måtehold, f.eks. Så Rart, Lines Bibliotek, Pervoluto og Groskros verden.
Andre er bare full av superlativer, for eksempel Bibliotekaren din, Les Mye, Bokhora og Telling Stories.