Vi drar på biltur sammen med biljournalisten som har skrevet boka «Norske bilfavoritter» og snakker om den helt spesielle norske bilkulturen i en eim av bensin, asfalt og etterhvert barskog.

Karl Eirik Haug, også kjent som redaktør i Carl´s Car, nå bokaktuell. Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

Noen, og denne noen kan godt være hun som skriver denne artikkelen, kommer i tanker om bilene i livet sitt under oppveksten, gjennom livet. En morfars grå PV i den åpne garasjen, som man kunne få i «dueskitgrå» mot ekstra betaling, står det i «Norske bilfavoritter». Denne Volvoen hadde en markedsandel på 5,2% i 1960, får vi vite. Jeg leser at «Nordmenn gikk mann av huse for å sikre seg det sosialdemokratiske statussymbolet», det handler altså om min egen familie også.

Null innvandrerfientlighet
Den lille familien min er i fotoalbumet fra 70-tallet avbildet ved hvit Mini Morris, far i hatt og mor med kåpe og meg på hoften. Da søsteren min kom og plassbehovet økte, ble familiebilder tatt ved en hvit Renault 16. – Det var også en populær bil, utbryter bilbokforfatter Karl Erik Haug.

– Nordmenn har vært early adapters, som det så fint heter, vi har kjøpt engelske, franske, svenske og tyske biler. Historien viser at vi har valgt i alle retninger, også fra land vi vet lite om. Vi kjøpte japanske biler for 40 år siden og koreanske allerede for 20 år siden. Det er helt spesielt for Norge. Det er null innvandrerfiendtlighet å se i norsk bilimport.

Veldig populær bil i Norge på 80-tallet, særlig i Bærum.
Foto: Ana Leticia Sigvartsen/NRK

Karl Eirik Haug kommer og henter undertegnede på Marienlyst i en lånt 2CV Charleston-modell, som han tror er fra 1987.

– 2CV´en ble populær i Norge da den var en antikvitet i Europa, forteller han om denne enkle konstruksjonen, og får opp farten på motorveien med paraplygiret. Vi skal opp til utsikten på Grefsenkollen. – Det er en bratt og fin tur, kommenterer forfatteren, som gleder seg til å kunne kjøre ned igjen og omsider får bruke bilens 4. gir.

Ikke en sedan i sikte
Norge er er annerledesland, også når det gjelder valg av biler. Mens resten av Europa kjører rundt i mer elegante sedaner, venter nordmenn på stasjonsvognen, forteller Karl Eirik.

– Nordmenn skjønner ikke vitsen med bil med rumpe!

Biljournalisten har skrevet at stasjonsvognene er «en reise i hundehår» og røper der han ratter avgårde at bil og eier ofte lukter mystisk likt. Jeg både ler og griner på nesen, som den stolte eier av to jaktlabradorer, og er plutselig ikke helt sikker på om forsikringen om at jeg ikke lukter sånn har med realitet eller høflighet å gjøre.

Den skrøpelige og sjarmerende 2CVen vender nesen ut av 90-sonen på Ring 3 og begynner klatringen opp mot marka. Ikke en sedan i sikte. Vi er en del av omgivelsene i denne bilen, lyder og lukter kjennes nesten like godt inne som ute, asfalt, bensin, trikkeskinnehumping og barn som hyler på syklene i nedoverbakkene. Ikke noe hermetisk lukket SUV-følelse her, nei. Og for 30 år siden var denne bilen superpopulær i Bærum.

– Når man går hen og bruker en halv million, og mer!, på en bil, så er det både rart og litt skremmende. Det er så mange som gjør det i Norge, det må jo bety at bilen betyr mye på mange plan. I boka viser vi fram mange rare måter vi bruker bilen på, de er liksom sledene våre.

Bil + eier = sant!
Oslo er ikke representativt på bilfronten, mener Karl Eirik, som har reist land og strand rundt og pratet med folk om biler. Ellers i Norge står store biler og gjerne gamle amerikanere på tunet og pranger seg, mange har kosebiler som de mekker på om vinteren og viser fram når sommeren kommer og mange har flere biler.

– I hovedstaden skryter jo folk av å ikke ha bil!

Vi har fått bøker om norsk ved, lokalt øl, hytte-
og fugleliv, bærplukking og nå; bilkultur.

Carl Eirik Haug har laget boken «Norske bilfavoritter» sammen med designer Stephanie Dumont, de står også bak det internasjonalt distribuerte og prisbelønte magasinet Carl´s Cars.

– Jeg er biljournalist, en sikker måte å bli stående alene i selskap på, å si hva jeg jobber med er også en fin måte å bli kvitt kjedelige folk på – det er ikke sosialt akseptert i alle kretser å snakke om bil.
Han får ofte høre at han er en «bilentusiast», kan være med på at han er «bilinteressert» og til nøds at han «jobber med bil».

– Vi er avhengige av bilene våre, mener forfatteren, som har vært lidenskapelig opptatt av biler fra barnsben av, da han gikk fra forhandler til forhandler med den store ryggsekken sin og samlet på brosjyrer. Han blir inderlig når han snakker om hva bilen gjør med oss, særlig når det er noe galt med den og vi må under panseret for å finne ut av det.

– Det er bindingene som sveiser bil og eier sammen som jeg synes er fantastisk! Den er en del av livene våre, og en del av familien, som en tenåring som lager helvete vi bare må lære oss å leve med. Det er helt greit at den har en personlighet, selv om det koster litt. Det er ikke noe å være redd for, at alt ikke er helt perfekt. Det tar lang tid å bli ordentlig kjent.

Kongen, Kleveland og forfatterne
Biljournalisten kjenner kongeriket som få andre, han har tilbragt mye tid på veien både i dette langstrakte landet og i Europa, og har sannsynligvis snakket mer med bilfolk av alle kalibre enn noen andre nordmenn. Dagen i forveien var han i Halden, som han kaller Norges bilhovedstad, på rally.

– Rånekulturen er noe av det beste jeg vet! Det er det miljøet som gir nytt liv til den gamle Volvoen til direktøren i bygda, som ender med å bli pyntet med revehale. All ære til den gjenbruken!

I «Norske bilfavoritter» får vi vite mer om Lada Nivaens høysesong, hva Gatebilklubben (som har over 50 000 medlemmer på Facebook) driver med og hvilken alpinist som liker å «kjøre i kortest mulig linje med minst mulig friksjon». Boka viser også fram Gro Harlem Brundtlands Bobler, Åse Klevelands signatur-Saab og kong Olavs lidenskapelige forhold til amerikanske biler – han var folkets konge også her.

Mannen bak «Hel ved» og «Hestekrefter»
viser fram sin Jaguar XJ 12 fra 1970.

I rekken av særnorske bøker om ved, bærplukking, hyttekultur og snart snømåking dveler denne boken ved hvilken rolle kjøretøyene våre har spilt i kulturen vår. Vi blir oppdatert på bilspråk og kan lese intervjuer med flere lidenskapelige bil-eiere, inklusive forfattere, om deres forhold til biler.

– Tom Egeland forteller at han har valgt en Ferrari fordi det er helt harry, ler Karl Eirik, og røper at Anne B. Ragde var spesielt artig å snakke med.

– Hun har jo også skrevet en del om Citroën i bøkene sine, hun hadde en selv i mange år. Og Lars Mytting måtte jo være med!

– Mitt ønske med denne boka er at den skal være som en garasjeport, som du får sjokk når du åpner fordi dér står bilen du nesten hadde glemt! Den som var så fin når den var ny, som ga deg så mange skuffelser, og fine ferier og romantikk! Som du levde med i gode og onde dager.

Sier biljournalisten, kaster et siste blikk på utsikten over Oslo, svinger tilbake nedover bakkene og girer opp i 4.

– Denne bilen har fantastiske støtdempere!

Hva er ditt beste bilminne?