Dette er en av de store snakkisene innafor ungdomslitteratur denne høsten. Purunge Samantha Shannon ble oppdaget på et skrivekurs i England, og før første bok var ute har The Imaginarium (Andy «Gollum» Serkis sitt filmstudio) kjøpt rettighetene til filmen. Det kan jeg forstå, for boka skriker film når du leser den. Dette er en av forlagenes store internasjonale satsninger, boka er solgt til 25 land og det forventes både Hunger Games- og Harry Potter størrelse på konseptet. Jeg var så heldig å få et eksemplar av Elin som har nese for ting som kommer. Hun plukket opp boka til meg på Book Expo America tidligere i år. Det er et forhåndseksemplar jeg har fått, og det er fascinerende å lese markedsstrategiene bakpå boka. Det er ikke småtteri når forlagene kommer over noe de synes lukter gull.
Og er det gull?
Hovedpersonen heter Paige Mahoney og er 19 år. Vi er i framtidas London, året er 2059, og Paige jobber i den kriminelle underverden. Det finnes mennesker som kan kommunisere med eteren, den sfæren hvor de døde er. Dette er mennesker som er klarsynte – og Paige er en av de sjeldne; hun er en drømmegjenger (dreamwalker). Hun kan bryte seg inn i andres sinn. Hun lever i et dystopisk og undertrykt samfunn hvor klarsynte må leve skjult. En dag blir hun fanget og sendt til Oxford, byen som har vært skjult i tohundre år. Her møter hun en egen rase The Raphaites som søker å legge innunder seg hele verden. Hun blir tildelt en mester, en vakker og følelsesløs mann ved navn Warden. I Oxford lærer hun å mestre sine egenskaper som klarsynt på en ny måte, hun må innordne seg deres samfunn under tvang og lære seg å gå i gradene i et brutalt og grusomt system. Hele tiden lengter hun ut og hjem til London – tanken hennes er kun fokusert på å rømme. Men så møter hun mennesker også her – mennesker hun knytter seg til, mennesker hun føler at hun skylder noe – og da kan det jo hende Paige Mahoney må redde dem, og kanskje etter hvert også hele verden? Boka er første bok i en tenkt serie på sju.
Vi kommer ikke utenom at dette er en skikkelig major rip-off av Hunger Games. Og det gjør den ikke dårlig av den grunn. Det er på den måten litteratur utvikler seg, og det å bli inspirert av hverandre gjør ikke at litteraturen blir dårlig. Og Shannon sin bok har alt for mye orginalitet til at det blir ødeleggende, kanskje med unntak av at hovedpersonen Paige ligner litt for mye på Katniss. Sinna, smart, litt følelselsmessig fucka, ekstremt god fysikk, en overlever, småfrekk osv.
Men greit nok.
Boka er tidvis en pageturner. Jeg, voksne dama, kom for seint på møte, utsatte ting jeg måtte gjøre, ble sittende til langt på natt – fordi jeg bare måtte lese videre. Og jeg må innrømme at jeg elsker pageturnere. De bøkene som virkelig holder grepet. Det er ofte litteratur som ikke får det største kvalitetsstempelet, men man skal virkelig ikke undervurdere evnen til å skrive så man holder sjela til leseren fanget. Det er skikkelig bra og ordentlig kult.
Forfatteren har skapt en interessant verden, det er morsomt at vi er i England, og konseptet hennes med klarsynte, eteren, det å kunne vandre inn i andres sinn, spøkelser og poltergeist – det er veldig veldig bra tenkt ut. Forfatteren er belest og klok – det merker man både i språk og i graden av intertekstualitet – hun peker ofte til ting utenfor sin egen verden.
Men.
Samantha Shannon
Det er et stort Men med boka. Eller. Det er flere Men’er som gjør at det ikke holder helt mål. Jeg vet ikke om det er fordi forfatteren er så ung (hun skrev boka før hun fylte 20), men det er som om hele ideen hennes blir litt for stor for henne når hun skal formidle den i bokform. Jeg tror hun har ståltalent når det gjelder å skape univers og plott, men det å formidle historien så den blir klar nok og godt nok dramaturgisk bygd opp – der sliter hun. Jeg blir ofte forvirra når jeg leser. Det bugner av ord hun har konstruert, av verdner og ideer og navn/nummer på personer. De hagler rundt meg og ofte blir jeg litt mer forvirra enn opplyst. Hvem er denne personen? Hva slags egenskap er dette? Det hjelper med en ordliste bak (som jeg oppdaga litt for seint, men som Kagge er lure nok til å opplyse om tidlig), men likevel skulle jeg ønske forfatteren klarte å formidle denne bakgrunnsinformasjonen litt mer integrert og ordentlig. Jeg får aldri helt grepet på universet hennes. Noen scener er også ganske rotete fortalt. Særlig første tredjedel av boka er tung i så måte.
Språklig er boka grei nok, men ikke mer. Veldig enkelt, og noen ganger lite gjennomarbeidet, f.eks. hvor mange setninger som begynner med «I» (jeg). Paige er en ganske fin hovedperson, men jeg synes mange av karakterene mangler varme – de er litt for vanskelige å få tak på. Dette gjelder særlig alle bikarakterene.
(spoiler kommer nå) Jeg må innrømme at kjærlighetshistorien har krutt i seg, selv om jeg egentlig er dritlei av sterke menn som forteller jenter hva de bør gjøre, selv om jenta i dette tilfellet er sterk som en kanon selv. Og jeg HATER den stalkergreia – jeg har jo kastet opp av Edward i Twilight så mange ganger, jeg kommer garantert til å slite med Warden også – det er nesten som et Stockholmsyndrom at hun forelsker seg i sin kidnapper. Han lusker rundt i sinnet hennes og får det til å virke som om det er greit, fordi han er så nysgjerrig på henne. Det er så veldig ikke greit egentlig. Men så får vi se hvor historien mellom de tar veien. Det ligger noen kilder til spenning i hans vesen som Død og hennes som Liv.
Okei. Spoiler ferdig.
Oppsummert. Det holder egentlig ikke. Men så klarer jeg ikke å legge fra meg boka. Og da er det jo ikke dårlig. Eller? Jeg må gjøre som med Hunger Games, gi forfatteren flere bøker så jeg forstår hva hun vil. Hvordan karakterer og relasjoner utvikler seg og hvordan hun klarer å lande og konkretisere selve konseptet og historien. Men jeg er såpass nysgjerrig at jeg kommer til å lese neste bok også. Og som oftest leser jeg bare bind en i ungdomsblockbustere, så det er jo et tegn på at Shannon har fått min oppmerksomhet. For det har hun. Det kan gå begge veier: Det kan bli ordentlig bra, og det kan bli flatt og Shannon kan komme til å angre på å ha lovt bort så mange bind. Filmen er jeg veldig spent på – for her kommer historien til å være mye mer krystallklar, men så spørs det om de klarer å gi personer og univers personlighet, og at det ikke blir for glatt. Vi kan jo ha trua når det blir en engelsk produksjon.
Les også Bokelskerinnen sin grundige og gode bokanmeldelse, og Julies utmerkede referat fra bokbad med forfatteren. Samantha Shannon har også en egen blogg.