Sjanger: Samtidslitteratur (kortroman: chuhen)
Originaltittel: Chichi to ran (2007)
Denne utgaven utgitt: 2013
Format: Innbundet
Oversatt av: Magne Tørring
Lest av: –
Forlag: Bokvennen
ISBN: 9788274882744
Sider: 156
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
****
Forlaget om boka: Natsu lever et ensomt liv i et av Tokyos mer nedslitte strøk. Så får hun besøk av storesøsteren Makiko, som har blitt besatt av tanken på å forstørre brystene, og hennes datter Midoriko, som har sluttet å snakke og bare kommuniserer med omverdenen ved hjelp av en notisbok. Gjennom hverdagslige situasjoner og samtaler som på talende vis unngår tingenes kjerne, aner vi bakgrunnen for Makikos kroppsfiksering og det sårbare forholdet til datteren. Pupper og egg er en vár fortelling om identitet og relasjoner som på overraskende og forfriskende måter tar opp hva det vil si å ikke bare ha, men å være kropp. Inneholder også novellen Deres kjærlighet er døende.
****
I denne kortromanen (dette er en egen sjanger i Japan, chūhen, selv om vi her i Norge har vanskelig for å se om dette er en kort roman eller lang novelle) møter vi Natsu, som bor alene i et slitent strøk i Tokyo. En dag får hun besøk fra storesøsteren Makiko og niesen Midoriko, men familieforholdene er anspente om dagen. Midoriko har sluttet å prate (hun har bare skrevet de siste 6 månedene), og Makiko har blitt helt oppslukt av å forstørre brystene.
Dette er en sår og litt vond fortelling om et forhold mellom mor og datter som har gått helt skeis av ulike årsaker – noen som er helt utenfor karakterenes egne kontroll. Plastisk kirurgi er, som mange vet, svært stort i Øst-Asia. Det japanske samfunnet befinner seg dessuten nå i en postindustriell fase, og dette har særlig rammet middelaldrende alenemødre. Mange må, som Makiko, ta til takke med tvilsomme jobber som for eksempel vertinner (kvinner hvis jobb er å sørge for at kundene kjøper og drikker mye), og disse blir gjerne uglesett i samfunnet. Pupper og egg har dette som både bakteppe og som del av konflikten mellom mor og datter.
Mitt største problem med Pupper og egg er at forfatteren i svært liten grad skiller mellom stemmen til Natsu og til Midoriko. Førstnevnte er bokens jeg, og forfatteren skriver på en “heseblesende” måte, med enormt lange setninger og tankespring innimellom her og der. Overgangen mellom dialog og beskrivelse er svært glidende. Dette synes jeg bare er fint; jeg liker stilen. Problemet er bare at når Midoriko, hvis nedskrevne notater vi får gjennom hele teksten, er skrevet på samme måte. Resultatet for meg ble at forfatteren plutselig ble tydelig. Stilen var ikke lenger en del av Natsus personlighet og språkføring; den kom ovenfra, fra forfatteren som trer frem som en tredjepart. Jeg synes ikke fortellingen trenger denne tredjeparten, det ødela litt. Altså, det er en viss nyanseforskjell mellom stemmen til Natsu og Midoriko, men jeg synes ikke det var nok.
Når det er sagt er faktisk Pupper og egg en del av en større sammenheng som folk uten kunnskap til Japan og japansk litteratur ikke vil få med seg noen ting av. Jeg skal ikke skryte på meg å være voldsomt bevandret i japansk litteratur, selv om jeg aktivt prøver å lese mer, så etterordet til oversetter Tørring var verdifullt. Skrivestilen er ikke tilfeldig. Pupper og egg går i dialog med en større sammenheng, ikke bare med en sterk fremvekst av litteratur som fokuserer på sosiale problemer, men med et spesifikt forfatterskap japanere flest kjenner til.
Natsu Higuchi (1872-1896) rakk ikke å bli mer enn 24 år, men klarte til gjengjeld å bli en av Japans viktigste forfattere. Den mest åpenbare referansen til henne når forfatteren trekker frem kvinnen på pengeseddelen i Pupper og egg, men det er bare en av en lang rekke referanser. Jeget deler navn med henne, og Makiko og Midoriko er oppkalt etter to karakterer fra Higuchis Takekurabe, der Omaki er kurtisane og storesøsteren til Midori, ei jente i ferd med å bli voksen. Men den mest åpenbare likheten blir skrivestilen. Higuchis verker preges av denne heseblesende ramsingen der man ikke rekker å trekke pusten mellom tankerekkene, og Midoris skildringer (som vi får et par eksempler på i etterordet) er påfallende likt de av Midoriko.
Det blir plutselig overveldende, hvor mye som ligger mellom linjene i Pupper og egg. Det er på overflaten en sart og litt rar historie om familie og sosiale problemer i det postindustrialiserte Japan, men så fort man blir var på alle referansene til noe som står helt utenfor den faktiske rammen vi utlendinger har tilgjengelig, så blir det noe enormt. Alle detaljene er gjennomtenkt, fra kiosken de går forbi, til måten Midoriko bruker ordet “hate”.
Jeg lot meg fenge. Selv om det at skrivestilen gjorde stemmene utydelige ødela magien mens jeg leste, har jeg nå en økt forståelse for den. På den ene siden “tilgir” jeg dette problemet i ettertid, men på en annen side var jo problemet absolutt tilstede mens jeg leste og dannet en mening om boka. Det er vel kanskje et eksempel på at kulturelle nyanser og symbolikk går tapt på lesere som kun forholder seg til et oversatt verk isolert. Pupper og egg er ikke noe isolert verk, og jeg er glad for etterordet. Kawakami er en spennende stemme som ikke ligner på noe av det andre jeg har lest fra Japan, og jeg har lyst til å lese mer av henne. Går det an å håpe på at flere av bøkene blir oversatt?
Anbefales videre, men ha i bakhodet at kortromanen best kan leses i kontekst og ikke som noe isolert fenomen (i den grad noe faktisk kan leses og forstås som noe isolert…)
Andre bloggere om boka:
Tulleruska’s World
Om forfatteren:
Mieko Kawakami (f. 1976) er en japansk forfatter som først slo igjennom som pop-sanger. Hun er opprinnelig fra Osaka. Som sanger har hun gitt ut tre album og tre singler. Hun vant den 138. Akutagawa-prisen med sin andre bok, Pupper og egg. I 2010 fikk hun MEXT-prisen for nye kunstnere og litteraturprisen Murasaki Shikibo for romanen Hevun (Heaven).
Wikipedia | blogg
