Jeg leser meg videre inn på det amerikanske bokmarkedet for ungdom. Jeg har lest meg gjennom Twilight, House of Night, Matched, Hunger Games, Uglies, The Bone Season, Divergent og mange andre kjente titler. Så er spørsmålet om Beautiful Creatures kan by på noen form for originalitet. Boka er første i en serie – og filmen kom tidligere i år.
Vel. Det første som slo meg var at dette er en major rip-off av Twilight. Det er samme greia: En skole hvor det begynner en mystisk og merkelig elev som hovedpersonen blir fascinert og tiltrukket av fordi det er noe veldig annerledes med denne personen. Her er kjønnene snudd opp ned. Hovedpersonen er en gutt, Ethan, og den mystiske er Lena som starter som ny på skolen. Allerede første dag knuser hun alle vinduer på skolen uten å røre en finger – pur viljestyrke. Lena er mystisk, vakker og blir umiddelbart ekskludert og mistenkeliggjort av de nye klassevenninnene som kommer fra besteborgelige, konservative og «riktige» familier som har bodd på stedet (Gatlin) i generasjoner. Lena og Ethan trekkes mot hverandre, og snart blir de venner. Lena bor hos sin gale onkel i det store, skumle huset hvor ingen i byen tør å gå – han sies å aldri forlate huset og å være ganske sprø. Parallellen til To kill a Mockingbird er uttalt og ganske morsom. Flere ganger i løpet av historien refereres det til Boo Radley.
Det viser seg at Lena er en slags heks og på hennes sekstende bursdag vil hun få vite om hun skal være en god eller ond heks resten av livet. Hvis hun blir ond, så forandrer hun seg umiddelbart og blir en helt ny person. Derfor tør hun ikke binde seg til noen.
Ja ja. Nå er jo ikke jeg akkurat i målgruppa for boka, og føler jo at jeg har lest denne type kjærlighetshistorie flere ganger. Boka har helt klart flere svakheter, men la meg først nevne noen styrker og den grad av originalitet jeg mener historien har.
Miljøet hvor handlingen foregår er helt klart bokas styrke, og her ligger også mye av originaliteten i konseptet. Vi er i sørstatene, folk er ekstremt konservative og småborgelige, og det er ikke få spark forfatterne gir til trangsynte, kristne miljøer. Her går tradisjonene helt tilbake til borgerkrigen og mammaene i byen er sylskarpe, trangsynte, snerpete og ganske underholdende. Familien til Ethan representerer noe annet, og bokas absolutte høydepunkt er de tre tantene til Ethan som er friske, utafor og ganske så inspirerende å lese om. Linjene som knyttes til amerikansk folklore, borgerkrigshistorie og en dash gotikk gjør at miljøet er autentisk og troverdig.
Boka har mange svakheter og kanskje først og fremst skorter det hos to hovedpersonene. Hovedpersonen er Ethan, og han er ikke særlig troverdig. Det blir bare en påstand at han er en gutt. Det er i og for seg morsomt å velge en gutt som hovedperson i en sjanger hvor det som oftest er jenter som bærer historien. Men det funker ikke fordi forfatterne forteller historien fra sin synsvinkel, og ikke fra hovedpersonen sin. Det er en førstepersons historie, men forfatterne bruker Ethan til å fortelle historien, og de snubler stadig, blant annet ved å stadig gi ut informasjon som Ethan aldri kunne ha visst om (men som allvitende forfattere jo vet). Et eksempel er når det gjennom flere sider fortelles om de to kjolebutikkene i byen og deres utvalg – gjennom Ethan sin stemme. For det første er det helt IKKE troverdig at Ethan vet alle detaljene om disse kjolebutikkene, men det er også ikke troverdig uansett hovedperson – det er ikke troverdig at hovedpersonen, uansett kjønn, sitter på denne informasjonen. Det er slurvearbeid fra forfatterne, og for meg er det irriterende lite gjennomarbeidet. Jenta, Lena, er heller ikke spesielt spennende som person. Hun er sånn passe passiv og sutrete og minner meg litt om Bella, jeg synes hun er ganske uinteressant. Derfor synes jeg også kjærlighetshistorien – som er viktig i denne boka – blir tam og ikke så spennende som den kunne ha vært hvis hovedpersonene hadde vært bedre utviklet.
Nå tror jeg ikke ungdom i målgruppa bryr seg så mye om dette, de sluker nok boka rått. Jeg ble ikke veldig fanget av denne historien, ikke på samme måte som f.eks. Hunger Games, Divergent og delvis The Bone Season. Den er litt for tam, men som sagt – ikke helt uten kvaliteter. Det er en del humor i boka forresten – og det gjør seg godt i en ellers gravalvorlig sjanger.
Boka har kommet på norsk på Cappelen Damm. Les andre bloggere som har omtalt boka: Så Rart var ikke veldig begeistret, Karis Bokprat var også lunken og det samme var Bjørn i Ungdomsboka. Jøss, er det ingen som var begeistret? Jo! Siljes skriblerier – les hennes gode anmeldelse. Gi et lite vink i kommentarfeltet hvis du har skrevet om boka og jeg ikke har lenket til din omtale.