Kanskje dette er årets fineste bok?
Neil Gaiman sin siste roman er en tvers igjennom vakker bok. Det er en en barndomsskildring, en fabel, et eventyr og en roman. Det er en av de bøkene som ikke slipper før lenge etter at siste side er bladd om. Det er en stemningsbok og fra første linje skapes den magiske, likevel realistiske, en smule vemodige og ganske så surrealistiske stemningen:
It was only a duckpond out at the back of the farm. It wasn’t very big.
Lettie Hempstock said it sas an ocean, but I knew that was silly. She said they’d come here across the ocean from the old country.
I det vi møter hovedpersonen er han en godt voksen mann på vei fra en begravelse. Han kjører rundt på måfå, men plutselig kjenner han seg igjen i landskapet der han tilbragte de første årene av barndommen. Han følger veien ned til en liten gård som ligger i enden av veien og her møter han en gammel kvinne som kjenner ham igjen. Bak huset ligger andedammen, og mens han venter på en kopp te, får vi være med ham tilbake til den tiden da han var en ensom sjuåring, venneløs og utstøtt fra til og med sin nærmeste familie. Ved huset i enden av veien traff han tre generasjoner kvinner, og la meg si det sånn: De var litt utenom det vanlige, og som litterære karakterer helt bloody fantastiske. Mest knyttet ble han til Lettie, 11 åringen som egentlig ikke hadde noen alder. Det var Lettie som fortalte ham at andedammen egentlig er et hav og det var hun som reddet ham fra den nye barnepiken Ursula som viste seg å være noe helt ….annet. Det er en mørk og dyster barndom som skildres, og Neil Gaiman legger ikke skjul på at han tar utgangspunkt i seg selv som barn; en venneløs boknerd med liten interesse for sport og barske gleder.
Boka er ekstremt klok – det høres selvsagt litt teit ut å si, men med hånda på hjertet så følte jeg at jeg ble et klokere menneske av å lese boka. Flere tema har fortsatt å romstere rundt i hodet mitt i måneder etter å ha lagt den fra meg. Dette gjelder f.eks. i hvilken grad man faktisk har forandret seg, innvendig og emosjonelt, fra den man var som barn. Jeg har lenge tatt det som en selvfølge at jeg i dag som voksen er en annen person enn jeg var som barn. Men så er jo ikke det helt sant. Gaiman sier det så fint: “Grown-ups don’t look like grown-ups on the inside either. Outside, they’re big and thoughtless and they always know what they’re doing. Inside, they look just like they always have. Like they did when they were your age. Truth is, there aren’t any grown-ups. Not one, in the whole wide world.”
Boka er en oppvekstskildring som omhandler sårbarheten, forvirringen, men også magien ved å vokse opp. En av bokas absolutt styrker er at Gaiman så fullstendig klarer å se verden fra en sju årings perspektiv. Det er fascinerende hvordan han tar små ting vi kjenner igjen fra en barndom; et mørkt loft, en andedam, en steinsirkel i hagen, et syltetøyglass, en måne og gjøre magi ut av det. Han skriver veldig varsomt – det er som om han vil den lille gutten alt godt i verden, selv om han kastes ut på vanvittige hendelser. Så kombinerer Gaiman denne synsvinklen med sitt usedvanlige talent for morbide detaljer, burlesk fortellerglede og marerittaktige vesener og da får du The Ocean at the End of the Lane – en usannsynlige vakker, klok og velskrevet bok. En av de beste.
Andre begeistrede bokbloggere er BokHorden, Betraktninger, Bokstavelig Talt, Sirivil, Av en annen verden, Maria i mengden og SerendipityCat som gråt fordi boka var ferdig da hun bladde om siste side. Vendetta Forlag har sikret seg den norske utgivelsen.
Og hvis du vil bli veldig klok så kan du nyte og krølle tær mens du leser flere sitater fra boka her.