I denne intervjuserien ser vi nærmere på selve skriveprosessen, håndverket, arbeidet. Vi spør drevne, dyktige forfattere hvordan de tenker omkring dette, og også om de har noen gode skrivetips på lur. Denne uka: Kari Bøge.
Av Elen Betanzo
Hvordan ser en god arbeidsdag ut for deg?
Kriteriet for en god arbeidsdag er at jeg klarer å gå inn i teksten på en slik måte at min person blir liggende igjen som et plagg jeg vrenger av meg. At andre oppgaver holder seg borte til jeg føler det naturlig å reise meg, gå ut av teksten. Det kan være ulike situasjoner som gir den nødvendige gnisten, alt fra en idé som er sterk nok til å feie alt annet til side, til det motsatte: En dag da hodet er på plass og ingenting forstyrrer og jeg kan tre inn i teksten straks jeg åpner det aktuelle dokumentet.
Har måten du jobber på endret seg underveis i forfatterskapet?
Det føles naturlig å smyge inn dette spørsmålet her, for svaret er ja! Den første romanen min var helt nødvendig å skrive, den fungerte som en slags sikkerhetsventil. Jeg skrev ustoppelig i tre uker, uten å lese før jeg var ferdig. ‘Asmorelda’ het boken, og ble først utgitt noen år senere. Jeg satt på sengen i et knøttlite rom med en gammel Remington skrivemaskin på fanget. De neste bøkene ble skrevet ved et kjøkkenbord etter at barna var lagt. Etter hvert ble det et skrivebord jeg satt ved, mens de da skoleklare barna var ute av huset. I denne tiden hadde jeg nytte av faste ritualer som fikk dagens andre plikter på avstand: En spesiell kopp med kaffe i, småting med minner fra livet før jeg ble mor som kunne lede konsentrasjonen på rett spor. En spesiell fyllepenn og en like nøye utvalgt notatbok. Slik hadde jeg det helt til settingen begynte å føles som en tvangstrøye. Da demonterte jeg skrivebordet og lukket kontoret. (Tvangstrøyen handlet om frustrasjoner i forhold til utgivelsessituasjonen: At man som forfatter, pga «markedets krav» etter hvert kom til å legge ned et stort arbeid i å finne balansen mellom egen tekstforståelse og noe mer «lesertilpasset» i samarbeid med redaktøren, mens erfaringene fra de foregående prosjektene hele tiden hvisket en i øret at det var spilt arbeid, meningsløst, siden romanen straks den ble utgitt antakelig ville drukne.) Fra da av handlet det om å finne områder i huset som ikke ga assosiasjoner til denne typen frustrasjoner, jeg ble en slags nomade i mitt eget hus med en laptop under armen. Etter hvert roet jeg meg i en ikke særlig komfortabel sofa i stuen, den minnet ikke på noen måte om arbeid, og ble et fristed. Med en puddel på hver side ble jeg ført trygt forbi frustrasjonene, inn i stadig nye tekster. Denne metoden fungerer fortsatt bra, utrolig nok.
Har du noen faste arbeidsrutiner?
Ingen, jeg har endelig fått det slik jeg har drømt om fra jeg begynte å skrive: Som sekstiåring har jeg nå all den tid jeg måtte ønske meg, i tillegg til at det er færre ytre krav som uroer.
Hvordan ser det ut på arbeidsplassen din?
Vår slitne blågrå sofa står vendt mot store vinduer der digre bjørketrær står på hver sin side. Fjorden speiler åsene bak, og himmelen over. Store og mindre skip siger frem og tilbake…
Hva er du helt nødt til å ha rundt deg når du skriver, og hva kan du ikke ha rundt deg?
Det eneste jeg er nødt til å ha i nærheten, er min notatbok der jeg fortløpende skriver tanker og ideer som måtte melde seg. Den kan jeg slå opp i om jeg skulle trenge det, den gir en fornemmelse av å ha alt nødvendig innen rekkevidde. Når jeg først er inne i teksten kan ingenting forstyrre. Bortsett fra om noen skulle dukke opp med et akutt behov for omsorg!
Hva gjør du når du står fast?
Prøver ulike metoder, fra å ta strupetakk på teksten og sloss med den, til å slette og begynne på nytt, eller bare lagre og lukke og gå. Det siste er blitt det jeg oftest tyr til. Jeg henter næring i fysisk arbeid som gir et synlig resultat: Rengjøring, opprydding, matlaging, vedlikehold, hagearbeid. Eller jeg bare går en tur, for å få en fornemmelse av at det faktisk er mulig å tilbakelegge en strekning, at en innsats kan stemme overens med resultatet, som det naturligste i verden.
Hva er ditt aller beste skrivetips?
Å ha tillit til den bearbeidelsen av stoffet som skjer i det ubevisste. At ikke noe man har tenkt eller skrevet eller erfart kan bli helt borte, det vil dukke opp når man trenger det. Har man tillit til dette, vil stresset som kan innfinne seg i forbindelse med skrivingen bli mindre, og skrivesperrer få dårligere sjanse til å utvikle seg. Skriv! Simpelthen. Om det stopper opp, så lagre i lang nok tid til at teksten føles ny når man åpner den. Les fra ulike sinnstemninger – og noter reaksjonene på det du leser. Analyser reaksjonene, let etter motivasjonen du har til å skrive akkurat dette. Vær tålmodig og utålmodig om hverandre! Og viktigst av alt: Ikke mist motet!