Undertittel: Historien om et barn, ei bygd og en ordfører
Sjanger: Dokumentar/biografi/sakprosa
Denne utgaven utgitt: 2013
Format: Innbundet
Språk: Norsk (bokmål og nynorsk)
Oversatt av: –
Forlag: Gyldendal
ISBN: 9788205454460
Sider: 377
Kilde: Kjøpt selv
****
Forlaget om boka: 20. oktober 1995 overtar Rune Øygard ordførervervet i Vågå. Samme dag fødes en pike i Nederland. 14 år senere – senhøsten 2009 – innleder de to et seksuelt kjæresteforhold. Den da 50 år gamle Rune Øygard har 70 prosent av bygdas velgere i ryggen, er statsminister Jens Stoltenbergs politiske forbilde og skal snart kåres til Årets kommuneprofil. Jenta går i 9. klasse på Lom ungdomsskole, har skilte foreldre og – ifølge ordføreren – et stort behov for omsorg. Forholdet pågår i snaue to år, inntil jentas mor anmelder Øygard til politiet. Året etter dømmes han til fire års fengsel for seksuelle overgrep. Øygard anker på stedet, før han kort tid etter trekker han seg som ordfører. I lagmannsretten mai 2013 reduseres dommen til ett år og tre måneder. Til tross for to knusende dommer er bygda delt i to. Saken etterlater seg mange spørsmål. Hvem snakker sant, Øygard eller den unge jenta? Hvorfor greier ikke voksne å sette grenser for barns hengivenhet? Og hvilken rolle spiller det fryktede Bygdedyret, det som tidligere holdt husmenn og fattigfolk på plass?
****
Hva skal man egentlig si om en slik bok da? Hvordan ruller man terningkast på noe sånt? Det lar seg vanskelig gjøre. Boka er kontroversiell. Kontroversielt tema (overgrep). Kontroversiell timing (den er skrevet mens rettssaken pågikk). En høyprofilert politiker – enormt populær ordfører i ei bygd – som av selveste statsminister Jens Stoltenberg omtales som et forbilde og blir sammenlignet med Nelson Mandela. Ei ung tenåringsjente, opprinnelig fra Nederland, som flyttet til den norske bygda da hun var liten. Et seksuelt forhold mellom ordføreren og ungjenta, helt til saken sprekker og helvete er løs.
Jeg kan si det først som sist: Rune Øygard har for min del fremstått som en usmakelig fyr helt siden jeg først hørte om ham. Ikke på grunn av anklagene i seg selv, men på grunn av måten han har snakket på, og nyhetsinnslagene om han og kona, der de sitter i strikkagensere, med den søte bikkja ved beina, mens de vemodig ser utover høstlandskapet. Hele denne tiden som han har fått rimelig mye taletid i media, så har jenta forholdt seg nesten helt taus. Så det skal være klart helt fra begynnelsen av at jeg ikke liker fyren, men det får han stå for selv. Blant annet når han klarer å lire av seg ting som dette (på spørsmål i retten om hvorfor han var utro mot kona med to andre damer):
«Eg måtte sikre meg så eg ikkje vart einsleg, i tilfelle ho Reidun forsvann.»
Eller hva med alle Skypemeldingene..?
Når dette er sagt, er ikke denne boka uproblematisk. Den markedsføres her og der med at den gir et helhetlig bilde av saken – begge sider. Det er en sannhet med modifikasjoner, ingen på Øygards side har bidratt – de takket konsekvent nei, og gikk raskt ut og påpekte (ikke helt uten gyldig grunn…) at det er problematisk at en slik bok skrives før endelig resultat av saken er klart. Dette er først og fremst jentas side av saken, ispedd journalist Gangdals dypdykk i Øygards liv og om hvorvidt den såkalte Vågå-suksessen faktisk er reell. Man skal altså være svært forsiktig med å påstå at denne boka i seg selv gir et fullstendig bilde av saken.
Man må lese boka som det den er: jentas side av saken og et kritisk dypdykk i Øygards virke som ordfører. Og når man gjør det, er den god. Den første halvdelen av boka går stort sett med på å redegjøre for Øygards vei mot å bli en (skummelt) populær ordfører, satt til papiret av Gangdal. Vi får et par-tre kapitler skrevet av jenta selv (dvs i samarbeid med jenta), men hun er fortsatt ikke en vesentlig del av beretningen her. Gangdal ser bak overskriftene og tåkepraten og analyserer hvordan ting egentlig stod til alle gangene Øygard landet med beina først. Det tegnes et bilde av en smart politiker som visste å skaffe seg nyttige venner og å få selv negative nyheter til å enten forsvinne eller vinkles positivt.
Så kommer vi til det punktet der Øygard og jenta møtes for første gang og deretter innleder et seksuelt forhold praktisk talt rett under nesa på kona hans. Her får jenta ordet i langt flere av kapitlene, og vi får i stor grad innsyn i hvordan hun mener ting foregikk. Det er ubehagelig lesing. Svært ubehagelig. Ikke bare det at politikeren og barnet hadde et fysisk forhold, men hvordan han manipulerte henne og hadde noen skikkelig merkelige følelsesmessige svingninger. For ikke å snakke om hvordan han har behandlet kona si, som har stått ham bi gjennom hele saken… Her er en situasjon i følge jenta:
– Fy faen, sa han og hylskreik, endå han nesten aldri banna.
– Kva er det du gjer mot meg?
Eg burde svart han med same mynt, men eg begynte straks å grine. Det einaste eg klarte var å be om unnskyldning.
– Du sa du skulle tidleg heim, og så dreg du til denne NN (han bruka etternamnet på kjærasten min)
Eg beklaga og sa eg var lei meg. Men no ville han ikkje høyre. I staden skreik han at eg måtte levere ifrå meg alt eg hadde fått. Bankkortet. Kleda. Smykkene. Til og med det eg hadde fått til konfirmasjonen. Eg tok av meg øyredobbene og halskjedet og la dei mellom setene. Då svingde han plutseleg inn på ein busshaldeplass midt mellom Garmo og Lom, og bråstansa.
– Ut! skreik han.
Eg kom meg ut og vart ståande i haustmørket åleine attmed riksvegen. Det var hus rett ovafor vegen, men eg tordest ikkje gå dit og banka på. Kva skulle eg seie? At ordføraren i Vågå hadde vorte galen, og satt meg av midt i svarte natta? Eg våga heller ikkje gå langs den mørke vegen utan refleks. I staden gjekk eg på utsida av autovernet. Eg kjende det kalde gufset frå vatnet og såg at det gjekk bratt ned dit det kom frå. Det var som om det liksom passa slik eg hadde det inni meg akkurat då. Eg tenkte at om eg no berre kastar meg utover, så vert det kanskje slutt på alt.
I de rundt to årene dette pågikk, var Øygard fortsatt populær, og Vågå ble fortsatt brukt som et glansbildet på hvordan ting skulle gjøres (selv om det viser seg å ha vært mye tomme ord og misvisende tall). Da jenta ikke orka mer, kort tid etter situasjonen over, var det få som kunne tro at anklagene var sanne. Ordføreren selv var tidlig ute med å ringe en masse folk og fortelle at det var noen som orkestrerte et ondsinnet komplott mot ham, og fikk raskt støtte og sympati. Da saken ble kjent, kastet media seg over den med liv og lyst. For en sak! For en skandale! Jens Stoltenbergs politiske forbilde anklages for et seksuelt forhold med et barn over tid! Til tross for de uendelig mange gangene Øygard klarte å uttale i media at han var uskyldig, at alt bare er et komplott mot ham, også videre, ble han dømt alle tre gangene saken var i retten – den siste dommen fra høyesterett endte på to år og tre måneder i fengsel. De var uenige i argumentet om at den omfattende medieomtalen burde være å regne som en formildende omstendighet. Kanskje ikke så rart, med tanke på at Øygard i stor grad brukte medieoppmerksomheten til å forkynne sin uskyld…
Så, er det ok å grave i privatlivet hans uten at han selv er med på boka? Er det ok å skrive ei ikke nøytral bok om en sak før den er avslutta? Boka fremstår som både interessant og profesjonell. Jeg opplever at Gangdal behandler personene med respekt, og det virker som at det ligger mye research i bunnen her. I vedleggene bakerst ligger også mailene Gangdal sendte der han forsøkte å få flere av de omtalte personene til å gi sin side av saken. Hvorvidt det er etisk riktig å skrive en sånn bok, skal jeg ikke begi meg ut på, men at saken høstet stor interesse fra folk flest er det ingen tvil om. Og siden medieomtalen har vært nesten helt utelukkende hans side, er det kanskje ikke helt feil at jenta får fortelle sin side også? Dette er jentas bok. Det er helt ok, men verdt å være bevisst på som leser.
Om forfatteren:
Jon Gangdal (f. 1954) er en norsk journalist, kommunikasjonsrådgiver, forfatter og fjellklatrer. Han har blant annet jobbet som informasjonsjef i Oslo politidistrikt, og er nå partner i kommunikasjonsrådgivningsfirmaet Angeltveit & Gangdal AS. Han har en rekke sakprosa-titler på samvittigheten, deriblant Trond Bolle. Alles helt – min mann (med Bjørg Gjestvang, 2012), Jeg tenker nok at du skjønner det sjøl. Historien om Christoffer (2011). Jeg elsker deg og jeg finner deg uansett (2009) og Everest. Drøm og virkelighet (2003).
Wikipedia | hjemmeside | goodreads
