Jeg har lest en fin, liten bok som jeg rett og slett har glemt å blogge om, og nå er det så lenge siden at det føles lite hensiktsmessig å skrive om den. Men – så er det trist å ikke nevne boka fordi den var så god. Kvinnen bak fredsprisen er skrevet av Anne Synnøve Simensen og kom i 2012 på Cappelen Damm.
Dette er historien om Bertha Von Suttner og hennes liv. Hun utvikler seg fra å være en overklassejente uten særlige politiske ambisjoner til å bli en av de mest sentrale aktørene i den europeiske fredsbevegelsen. Vennskapet hennes med Nobel er utgangspunkt for historien, deres møter og korrespondanse. Hun som stadig større fredsaktivist, han som oppfinneren av dynamitt. Det er deres vennskap som får Nobel til å føre inn Fredsprisen i sitt testamente.
Boka er både god også for folk som kanskje ikke går og tenker på Nobel sånn til vanlig. Det er fordi Bertha har et liv som er allment interessant og som gir innsikt uten å kreve gode forkunnskaper. Jeg synes boka er skrevet i et tilgjengelig språk og at forfatteren kan sin historie, er det ingen tvil om.
Jeg må likevel nevne at jeg alltid synes det er interessant når tekster blander fiksjon og fakta på den måten forfatteren her gjør. Her står vi ovenfor en faktatekst, men den presenteres i stor grad som et narrativ, som en fortelling. Og da blir det alltid litt kluss i hodet mitt. Var det faktisk sånn det skjedde, eller er dette noe forfatteren finner på? Særlig gjelder det detaljnivåer i fortellinger. For eksempel når forfatteren skriver ut det første møte mellom Nobel og Von Suttner på toget. Det er skildret på detaljnivå. Ingen kan vite om det faktisk var slik det hele foregikk. Akkurat det eksempelet er tydelig i teksten. Men jevnt over fargelegger forfatteren teksten med små skildringer og fortellinger som gir innholdet liv. Det er et litterært grep, et virkemiddel, og det fungerer, men det kan også forlede. Hva er fakta og hva er fiksjon? I dette tilfellet er forfatteren god til å stille spørsmålstegn ved hvordan ting kan ha vært og hun er svært god på sine kilder, men jeg synes det var relevant også i denne boka. Det er alltid en utfordring å blande fakta og fortelling – de har ulike regler å forholde seg til. Fakta lener seg på sannheten og fortellingen lener seg på troverdigheten i historien som blir fortalt snarere enn hvorvidt det er sant. Som leser blir man ofte mindre kritisk også, så lenge historien henger på grep så er vi fornøyd. Dette var mest en digresjon for jeg opplevde det ikke som et stort problem i denne boka. Kanskje fordi jeg har skrevet masteroppgave om forholdet mellom fakta og fortelling så er jeg litt mer enn gjennomsnittlig opptatt av tema.
Men les Janicke og Rose-Maries gode anmeldelser – de gjør boka større rettferd enn det jeg gjør.