I denne intervjuserien ser vi nærmere på selve skriveprosessen, håndverket, arbeidet. Vi spør drevne, dyktige forfattere hvordan de tenker omkring dette, og forsøker også å lirke ut av dem et skrivetips eller fem. Denne uka: Mari Kjetun.
Av Elen Betanzo
Hvordan ser en god arbeidsdag ut for deg?
Det er en dag fri for avtaler hvor bare jeg er hjemme. Arbeidsdagen starter allerede kvelden før. Tanken på at jeg faktisk dagen etter bare skal få skrive gjør meg oppstemt og skapende.
Har du noen faste arbeidsrutiner?
Jeg våkner av meg selv, faktisk, grytidlig om morgenen (5 – 6 tiden). Lager en kanne kaffe. Sitter i pysjen ved pc-en og jobber temmelig uavbrutt to – tre timer før jobb eller barn kaller. Om kvelden finner jeg en to – tre timer så fremt det ikke er andre avtaler, som det ofte er … Hvis det går for mange dager uten skriving, blir jeg vond å ha med å gjøre. Jeg har også lært at nok søvn, sunn mat og frisk luft er gode hjelpere, kjedelig, men sant …
Hvordan ser det ut på arbeidsplassen din?
Jeg skriver i to faser: Finne-på og rette-på. Når jeg finner på, er jeg nødt til å sitte ved pulten min, ha stolen min, den kjente pc-en, det må være ryddig rundt meg og pent. Gjerne et par sjiraffeffekter … Det er fordi jeg synes at finne-på-fasen er en stor lidelse. Den er skummel, jeg vet aldri hvor jeg skal og om jeg greier å lande, derfor må alt rundt meg være trygt, pent osv. Rette-på-fasen er bonus. Det kan jeg gjøre overalt. På toget, i bilen, sittende i sofaen hos kjæresten min.
Hva er du helt nødt til å ha rundt deg når du skriver, og hva kan du ikke ha rundt deg?
I finne-på-fasen må jeg sitte godt, og jeg kan ikke høre på musikk med tekst, det forstyrrer. Ingen rundt meg må snakke, jeg er for nysgjerrig, jeg begynner å høre etter hva de sier. Jeg kan heller ikke se på andre som skriver, for da blir jeg bare opptatt av å se på dem. Jeg var student i fem-seks år og satt kun én dag på lesesalen. Å se andre jobbe, da tømmes jeg for ord og det er til å bli deprimert av.
Hva gjør du når du står fast?
Jeg går enten en tur, eller jeg finner noe annet jeg gleder meg til å skrive, noe jeg vet jeg kan få til. Jeg prøver å si til meg selv at dette er bra, ikke vær kritisk, les gjennom etterpå. Dukker først «tante Sofie» opp i hodet mitt, er det gjort.
Har måten du jobber på endret seg underveis i forfatterskapet ditt?
Før trodde jeg at bare hadde jeg tid nok, ville jeg skrive uendelig mye mer og bedre. Er det noe jeg har lite av, er det tid, og jeg har vendt meg til at får jeg to – tre timer sånn plutselig dettende over meg, griper jeg muligheten. Det å reise bort en uke alene på hytta, er ikke lenger et mål eller en drøm. Da tenker jeg bare på at jeg er alene og på alle spøkelsene som kommer fram om kvelden.
Hva er ditt aller beste skrivetips?
Varme opp, funker ofte. Altså, skrive i noen minutter uten mål og mening. Det kan være et bilde jeg har foran meg. Hva skjer her? tenker jeg. Eller et navn. Selmer. Hvem er nå Selmer, tro? Ellers er jo selvros et triks. Dette går bra, sier jeg til meg selv. Du må ikke vise dette til noe, vet du. Du er jo sjefen.
Tidlegare i serien: