Denne høsten har jeg vært til stede på nesten alle pressekonferanser hvor norske forlag har presentert sine høstlister. I tillegg har jeg møtt på mange av forlagenes bokmøter. Sistnevnte er kvelder hvor forlagene presenterer sine titler for bokhandlere og bibliotek, og bokbloggere pleier også å bli invitert. Inntrykkene jeg sitter igjen med etter disse arrangementene er temmelig nedslående, og konklusjonen lett å trekke: forlagene er med på å skape og opprettholde dagens bestselgerfokus, og de største forlagene er verst.
Pressekonferanser og bokkvelder har to ulike fokus. På pressekonferansene presenterer forlagene sin høstliste for første gang, og de fremmøtte er som regel pressefolk, bokbloggere og representanter fra andre forlag. Bokkveldene har et litt annet fokus. Her skal det oppmuntres og inspireres til salg av bøker. Det er ofte gratis mat og drikke. Det er på disse kveldene bokhandelansatte over hele landet skal overbevises om hvorfor de må anbefale og selge ulike titler fra forlagets katalog. Pressekonferansene har et mer nøkternt preg. Journalister klarer seg lenge med gratis kaffe og brus, og i noen tilfeller vanker det litt croissanter eller frukt. Ulikhetene til tross, jeg har registrert en stor likhet mellom bokmøtene og pressekonferansene denne høsten, og det er at det er alltid de samme bøkene det fokuseres på. Riktignok finnes det enkelte unntak, men tendensen står seg likevel.
Det er bestselgerne som blir viet fokus. De sikre kortene. Forfatterne som er gjengangere i avisspalter og på bokarrangementer med navn som de fleste av Norges lesende befolkning har hørt om. Det er forfatterne som har klippekort på bestselgerlistene, og som man vet at med stor sannsynlighet vil dominere jule – eller sommersalget. Disse skyves frem igjen og igjen. Det starter allerede om sommeren, når aviser som Dagbladet presenterer utdrag fra høstens romaner. Forfatterne som får komme på trykk her, er alle kjente navn. Disse navnene trekkes også frem i resten av medias dekning av den kommende bokhøsten. Pressekonferansene til forlagene fortsetter trenden. Det er på en side forståelig. Forlagene vil ha skriverier om sine kommende utgivelser, og for å få det må de ha kjente navn til stede på pressekonferansen. Følgelig blir også titlene til disse forfatterne viet mest fokus. Dette var særlig merkbart på pressekonferansen til Cappelen Damm. Her fikk et lite knippe kjente forfattere presentere sine bøker foran de fremmøte.Det var liten gjennomgang av de øvrige titlene på listen. Vi som ønsket et bredere fokus, måtte nøye oss med forlagskatalogen – og fikk følelsen av at vi like gjerne kunne blitt hjemme og brukt tiden på å lese den.
Når jeg går på en pressekonferanse hvor en høstliste skal lanseres, ønsker jeg å bli godt informert om forlagets titler. Jeg ønsker å høre om de helt særegne titlene. Perlene som forlaget har stor tro på, men som ikke er så kjent enda. Debutantene som har skrevet gode bøker, og som redaktørene tror har en lysende karriere foran seg. De neste store forfatterne. Jeg ønsker å få vite om nye sakprosabøker som tar opp viktige temaer. Jeg ønsker å høre om de helt spesielle ungdomsbøkene, og om nye stemmer innen barnelitteraturen. Kanskje utgir forlaget en viktig lyrikksamling denne høsten. Hvis jeg ikke får vite om denne på pressekonferansen, er det ikke sikkert jeg finner frem til den selv. De kommende utgivelsene til kjente forfattere har man dessuten ofte hørt om før pressekonferansen starter.
Pax og Spartacus valgte å gå en litt annen vei enn det mange forlag har gjort på sine pressekonferanser. De fikk presentert nesten hele sin katalog foran de fremmøtte journalistene og bokbloggerne, med det resultat at jeg ble oppmerksom på mange titler som kanskje ellers ville ha unnsluppet min oppmerksomhet. Titler som fikk meg til å tenke – Den har jeg ikke fått med meg. Den må jeg virkelig lese! For jeg innrømmer det; jeg lar meg lett påvirke dersom et entusiastisk menneske forteller meg om en bok «jeg bare må lese», og på samme tid har gode argumenter for hvorfor. Dette er særlig tilfelle dersom forfatteren ikke er så kjent fra før. På pressekonferansene har forlagene en gylden mulighet til å påvirke meg og andre til å skrive om et bredt spekter av bøker, så hvorfor brukes ikke denne muligheten bedre?
Forlagsansatte kommer ofte med stikk til pressen om at pressen ikke prioriterer å anmelde bøker bredt. De ønsker at debutanter skal få mer fokus, eller at det skal skrives mer om lyrikk, barne – og ungdomsbøker og sakprosa. Den samme kritikken rettes ofte mot bokbloggere. Problemet er bare at forlagene gjør det vanskelig for pressen og for oss andre. Hvordan skal vi kunne skrive om de små perlene, om vi ikke kjenner til dem? Det tar tid å orientere seg i mylderet av forlagskataloger, og tid er ikke noe man alltid har så mye av.
Forlagenes nyhetsbrev er en annen ting som føyer seg inn i denne trenden med fokus på bestselgere. Det kommer stadig nyhetsbrev med henvisning til glitrende anmeldelser som en bok har fått, og ofte er denne boken en av dem som forlaget har satt mye fokus på den aktuelle sesongen. For kort tid siden fikk debutant Mariann Aaland fra Gyldendal en sekser i VG for sin debutroman. Gyldendal har, uvisst av hvilke grunner, ikke valgt å fokusere spesielt mye på dette. Det sendes ut nyhetsbrev når de samme bestselgerne har fått fine anmeldelser, men det har så langt ikke kommet et eneste individuelt nyhetsbrev med henvisning til den fantastiske anmeldelsen av Aalands bok. I hvert fall ikke i min innboks. Anmeldelsen er heller ikke nevnt med et eneste ord på forlagets Facebookside. Ei heller på forlagets eget bokmøte i forrige uke ble boken nevnt med et eneste ord. Vi snakker om en debutant som har fått en sekser i en av landets største aviser. Det skjer virkelig ikke hver eneste dag. Hvorfor vil ikke forlaget spre ordet om denne romanen?
Bokmøtene er nemlig også et eneste sammensurium av bestselger etter bestselger, og de forfatterne som kommer for å snakke for de fremmøte, er som regel velkjente. Det er de samme forfatterne som stiller opp på bokfestivaler over det ganske land, og som allerede selger mange bøker. Av og til har forlaget med seg noen litt mindre kjente forfattere, men bestselgerne dominerer. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor det er slik. For det første vil kjente navn automatisk føre til at flere møter opp. Kjente navn trekker folk. Det er veldig enkelt. Kjente navn er også veldig viktige for inntjeningen til forlaget, og i tider hvor det selges mindre bøker er det viktig å satse på de sikre kortene. Da kan man ha forståelse for at bokhandlere presenteres for dem i så stort omfang. Jeg tror likevel at det ville vært mulig å skape bestselgere av mer ukjente forfattere og debutanter, om man bare hadde blitt presentert for dem. Siri Pettersens Odinsbarn er et godt eksempel på nettopp dette. Hvis et forlag hadde snakket like glødende om en av sine mer ukjente forfattere, som de gjør med bestselgerne, er jeg sikker på at de bokhandelansatte ville snappet opp dette. Mange bokhandelansatte har ikke tid til å bruke perioden de er på jobb til å sette seg inn i alt av forlagskataloger. De er avhengig av slike bokmøter for å få en oversikt, og den gode oversikten får de ikke når det kun er bestselgerne som vises frem. Jeg har snakket med flere som mener dette. Bokhandelansatte er på utkikk etter de gode bøkene de kan presentere for sine kunder. De vil gjerne være med på å løfte frem morgendagens forfattere. Hvorfor kan ikke forlagene være flinkere til å hjelpe dem med dette? Jeg skal ikke en gang begynne å skrive om bokhandlernes bokråd.
For meg har dette blitt en tendens som har blitt særlig sterk denne høsten i forbindelse med at vi bokbloggere planlegger Bokbloggerprisen. Vi er mange som ønsker å lese bredere, og som vil være med på å skrive om nye og spennende norske forfattere, men da må vi også få hjelp til å finne frem til dem. Det holder ikke med noen linjer i en forlagskatalog. Vi ønsker å få vite mer. Vis oss bøkene dere har tro på, ikke bare bøkene som ganske sikkert vil bli bestselgere. Ha mot til å løfte frem også de små titlene.
Jeg har lyst til å avslutte med et sitat fra Nora, som blogger på Kasiopeia. Hennes innlegg Samlet om litteraturen var med på å inspirere meg til å skrive denne bloggposten:
Det er vi som står i bokhandelen som kan selge boka di. Det er vi bokbloggere som kan lese og skrive om den, få ordet ut. Dere inviterer til storslåtte fester med mat, drikke og tunge bokposer. Dessverre går vi ofte hjem igjen med titler vi allerede vet vil selge seg selv. Det jeg savner er inspirasjon, å få lyst ut det redaktøren virkelig har brent for de siste tre årene, som endelig er ute og tilgjengelig for folk. Bruker dere ikke all den hjelpen dere kan få, vil det ikke bli solgt stort mer enn det venner og familie klarer å kjøpe, samt en og annen bok fra en restekasse bakerst i en butikk sånne nerder som meg blar gjennom. Så kjære forlag, la oss vie den litt mindre, men meget høyt elskede litteraturen litt oppmerksomhet – vi sikter jo alle mot det samme målet!