Sjanger: Samtidslitteratur
Først utgitt: 2013
Denne utgaven utgitt: 2013
Format: Innbundet
Oversatt av: –
Forlag: Aschehoug
ISBN: 9788203354984
Sider: 182
Kilde: Kjøpt selv
****
Forlaget om boka: Det er 23. mars, Signe er 14 år og på vei hjem fra spilletimen. Bak søppelkassene i skolegården står en mann i mørket. Hun vet at det er henne han venter på, men velger likevel å ta snarveien gjennom skogen. Cecilie og Erlend har vært skilt lenge, men deler fortsatt hus. Begge er vokst opp i splittede familier og vil la datteren Signe slippe det samme. 23. mars kommer hun ikke hjem fra spilletimen. Mens foreldrene venter, driver fortellingen bakover i tid. Gradvis får vi innblikk i hvordan Cecilie og Erlend verken har berget kjærligheten eller avsluttet den, og hvordan foreldrenes vakling bryter Signe ned.
****
Jeg falt for omslaget. Og tittelen også, for den saks skyld. Når jeg i tillegg lot meg fenge av vaskeseddelen var det bare en ting å gjøre: den måtte leses. Jeg er fornøyd med opplevelsen, også!
Jeg fikk egentlig ikke det jeg forventet med denne boka. Jeg trodde kanskje det skulle handle mer om Signe og denne mystiske mannen. Det var ikke helt det. Dette er nemlig en roman som handler om alt rundt akkurat denne hendelsen. Allerede det andre kapitlet tar oss med tilbake til 1981, da Erlend (Signes far) var liten. Herfra får vi «hele» historien om Erlend og Cecilie, fra de var barn, møtte hverandre, fant hverandre, gikk fra hverandre og bestemte seg for å fortsette å bo i samme hus av hensyn til Signe. Vi får bakgrunnshistorien som kan forklare hvorfor de velger denne noe uvanlige samlivsformen. Samtidig får vi innblikk i begge foreldrenes liv slik det er akkurat nå. Cecilie venter barn med den nye samboeren Bror. Erlend har med seg Rakel, sin nye kjæreste, hjem for første gang.
Også skulle egentlig Cecilie møte Signe etter musikktimen, fordi Signe av grunner ukjent for foreldrene har begynt å være redd for å gå hjem alene. Bare en fase, vel. Cecilie lar seg distrahere av at eksen har med en ny dame hjem og kommer seg aldri avgårde. Signe gidder ikke vente mer, og selv om hun vet at mannen er der ut, går hun.
Med andre ord handler romanen om alt annet enn den skumle mannen i mørket. Dette handler i stor grad om foreldrene, om ønsket om harmoni og valg som gjør at ting hverken avsluttes eller får begynt igjen. Jeg setter pris på innfallsvinkelen – dette kunne jo egentlig ha blitt en heseblesende thriller. Det er det ikke. Det er vel heller en studie i et helt feilslått prosjekt med mål om å gjøre alle glade, og konsekvensene det bærer med seg. Det er egentlig det mest interessante med romanen: 14 år gamle Signe som går ut i skogen selv om hun vet at han er der.
Vi som lesere vet ikke helt hvem han er i begynnelsen. Men vi vet at han stadig står skjult bak noe eller i skygger. Og vi vet at Signe vet at han er der. Vet at hun føler ubehag ved ham. Vet at hun har tatt et valg foreldrene ikke klarer å fatte, og at hun har utviklet en redsel for å gå hjem alene, som de heller ikke klarer å forstå. Og vi vet at selv om hun ettertrykkelig har bedt foreldrene om å møte henne, så går hun ut allikevel. Hun ser ham der ute i skyggene. Hun vet at det går fint å gå rundt den mørke skogen, og at hun kan fortsette ventingen og eventuelt ringe. Så går hun ut, inn i skogen.
I begynnelsen rynket jeg på nesen av det jeg tolket som overdreven naivitet, men etterhvert som bakgrunnen dukket opp utover kvelden, ble bildet noe ganske annet. Begge foreldrene som kommer fra splittede hjem og som ønsker noe annet for sitt eget barn. De forvirrende situasjonene hjemme der mamma og pappa er sammen, men ikke sammen. Hva er forskjellen sånn helt konkret når pappa flytter ned i kjellerleiligheten og mamma blir igjen oppe? Ikke lett å forstå for et barn. Der foreldrene ser en familie som klarer å forbli stabil selv etter en skilsmisse, oppstår en vakling og gråsoner det er nær sagt umulig for et barn å forholde seg til. Stabiliteten blir det motsatte.
Også lyver kanskje foreldrene litt for seg selv også, når de mener at de kan bo under samme tak uten problemer? Når de tror at de kan starte med blanke ark uten å bla om?
Alt i alt en interessant roman. Ikke helt det jeg ventet, men det er min egen feil. Jeg ble sittende å tenke litt på den i etterkant, for noe av det som skildres er på sett og vis gjenkjennelig fra min egen barndom. Romanen er jevnt over troverdig. Kan anbefales videre.
Om forfatteren:
Karine Nyborg (f. 1962) er professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo. Hun gikk på Aschehougs forfatterskole i 2007 og fikk samme år pris i Vinduets novellekonkurranse med novellen Det må være en grunn. Hun debuterte med Ikke rart det kommer kråker i 2010 og er også én av tolv forfattere i Aschehougs Stemmer-serie.
Hjemmeside
