Det har blitt ekstremt mye av de store, internasjonale ungdomsbestselgerne på denne bloggen i det siste. Det er ikke tilfeldig, jeg leser for å utforske jenterollene i disse bøkene; Beautiful Creatures, Uglies, House of Night, Hunger Games, Twilight, Cassias Choice osv. Felles for de alle er at det er ungdomsbøker som selger godt og hvor det er en jente i hovedrollen. Det fascinerer meg med stramme plott, dystopisk stemning og sterke jenter, og ikke minst er det interessant hvilke forfattere som klarer å tilføre sjangeren noe originalt. Det er få av disse seriene, nesten ingen, hvor jeg leser nummer to i serien.
Divergent skiller seg ut og bok nummer to ligger på nattbordet allerede.
Vi møter Beatrice (Tris) som lever i en verden hvor samfunnet er delt opp i fraksjoner; Abnegation hvor man er selvutslettende, Dauntless hvor man er fryktløs, Erudite som er akademiske, Amity som er fredelige og Candor som er ærlige. Tris er født og oppvokst i Abnegation og da Valgdagen nærmer seg forventer alle, også foreldre og søsken, at Tris skal velge den fraksjonen hun har vokst opp i. Et par dager før Valgdagen går hun gjennom en mental test som skal bekrefte hennes tilhørighet til en av fraksjonene, men da viser det seg at hun er Divergent – en som har egenskaper som tilhører flere av fraksjonene samtidig. Hun er således vanskelig å plassere, og samfunnet er svært lite begeistret for mennesker av denne typen, og derfor må Tris holde det hemmelig. Da dagen kommer velger Tris å bli en Dauntless, som på mange måter kan sies å stå for det motsatte av det hun har vokst opp med. Hun forlater sitt hjem, sin familie og sitt gode rykte for å være med Dauntless som ligner en eneste stor militærleir. Her møter hun ulike mennesker – hun går i gang med sin trening – og snart begynner hun å snuse seg fram i et samfunn som ikke henger helt på grep. Og så er det litt kjærlighet da selvsagt.
Klassisk ungdomsdystopi. Ja, egentlig. Så hva er det som gjør at denne likevel skiller seg noe ut?
Det er kanskje to ting for mitt vedkommende. For det første er det fascinerende med plott som er så renskårne. De ulike fraksjonene skaper nemlig FRIKSJON med en gang, og det gjør at det skapes drama. Det er overflatisk – veldig overflatisk – men fordi det er enkelt blir det som et filosofisk tankeeksperiment og det gir overraskende mange muligheter. Det andre er at jeg fascineres av Tris som hovedperson. Hun er vrien og ikke alltid så lett å like. Man merker at hun ikke passer inn i fraksjonen hun er født inn i – hun er ikke den selvutslettende typen og hun oppfører seg tidvis både kaldt og lite hyggelig. Hun fascineres av det lite sympatiske livet hos Dauntless, og jeg tenker ofte at hun er temmelig usympatisk.
Det er flere eksempler, f.eks. første natten hos Dauntless når den store, sterke Al ligger og gråter, da tenker Tris:
«I should comfort him. I should want to comfort him, because I was raised that way. Instead I feel disgust. Someone who looks so strong shouldn’t act so weak.»
Det er jo så ikke greit å si. Det gjør at jeg blir nysgjerrig på fortsettelsen og hva forfatteren har i ermet til oss når det gjelder Tris sin utvikling. Boka tar en overraskende voldelig vending på slutten, og jeg merker at jeg får lyst til å lese mer hvordan forfatteren skal gjøre ting mer synlig og større for oss etter hvert som handlingen ruller fram. Det er et kynisk samfunn Roth beskriver, og da skapes også kyniske personer. Både Tris og Four (gutten) er begge litterære personer jeg sliter med å like. Noen ganger gjør det at jeg misliker hovedpersonen at jeg legger boka vekk – andre ganger blir jeg nysgjerrig, og det blir jeg her. Jeg er veldig spent på hvor forfatteren vil ta oss i neste bok – og jeg har som sagt kjøpt den.
Bokelskerinnen, Bokblogggeir, Karis bokprat og Siljes Skriblerier var alle begeistret for boka.
And guess what? Filmen kommer i mars 2014. Selvfølgelig. Og en ting til; snart kommer det omtaler av helt andre type ungdomsbøker her på Knirk. Bare så dere veit det.