Medforfattere: Elisabeth Botterli, Askild Hagen, Jørgen Mehren, Peder Udnæs
Sjanger: Humor/krim
Denne utgaven utgitt: 2013
Format: Innbundet
Oversatt av: –
Lest av: –
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202423926
Sider: 351
Kilde: Kjøpt selv
****
Forlaget om boka: Det er november i Oslo, verdens farligste by. Krimforfatteren Nelly Lundin blir funnet død, drept med en Fjordland-middag. En seriemorder har slått til, og ingen vet om det vil gjenta seg. Mye tyder på at den nye Kripos-sjefen verken kan eller vil finne Busemannen. Bare én mann er i stand til å ordne opp. Riktignok er han alkoholiker, kranglete og en konstant fare for seg selv og omgivelsene. Dessuten er han død. Men han er den beste politiet har. Hans navn er Willy Wakum. Det blir en hard og mørk høst. Og blodig. Og hard. Knut Nærum og fire av forfatterne bak Nytt på nytt har rottet seg sammen om en saftig parodi på Jo Nesbøs Harry Hole-bøker. Helten er mer sliten, Oslo er råtnere og volden er nesten like drøy. Hvis du bare skal lese én Jo Nesbø-parodi skrevet av altfor mange forfattere i år, ville det vært rimelig sært av deg å lete etter en annen enn denne.
****
Jeg har ikke lest alle Harry Hole-bøkene (har lest den første og alle fra og med Snømannen), men da jeg oppdaget at det var en parodi på gang – av selveste Nærum – måtte jeg jo sjekke den ut. Og ingen kan anklage disse folka for ikke å ha gått Harry Hole i sømmene. Kanskje litt for mye.
Krimforfatter Nelly Lundin blir altså drept. Med en Fjordland-middag. Dette er åpenbart arbeidet til en seriemorder, selv om bare en person har blitt drept, og selv om ingen har vært borti noe lignende før. Allikevel ser det ut til at sjefen helst ser at saken forblir uløst. Willy Wakum er den eneste som kan løse saken, til tross for at han er alkoholiker, farlig for både seg selv og andre, og død. Gjentatte ganger. Sanna Selbu sendes til Macao for å finne fyren og ta ham med tilbake til Norge.
«Og hvorfor skulle jeg være interessert i å hjelpe til?» Willy fikk utlevert jakken fra garderoben, og tok den på. En loslitt skaijakke med hull og flekker som luktet spy. Han kastet en bruskork og en sigarettsneip til garderobemannen og gikk ut av hotellet. Hun fulgte etter, småløpende på høye hæler.
«Fordi du liker bøker. Og å ta forbrytere. Sekundært arrestere dem.»
Willy stoppet opp og så på henne. «Jeg har aldri likt krim. Jeg leser kvalitetslitteratur. Som Historien om Pi, Havets katedral og Øya av Victoria Hislop. Har du hørt om dem?»
Sanna stirret spørrende på ham. Hun leste bare norsk krim. Denne mannen rommet visst mer enn øyet kunne se.
Ikke lenge etter dukker et nytt offer opp, han også en krimforfatter. Og et mønster åpenbarer seg. Drapsmannen plasserer buser i nesa deres. Hvorfor krimforfattere? Hvorfor buser? Willy Wakum står overfor en vanskelig sak som fort vekk kan komme til å bli livsfarlig.
«Du kjører,» sa Willy da de gikk mot den sivile politibilen og Sanna tok sikte på passasjersiden.
Hun stusset. «Javel?»
Willy lurte på om han skulle fortelle hvor mange tidligere kollegaer som lå seks fot under jorden på grunn av kjøreferdighetene hans, men lot det være. Dessuten hadde han ikke førerkort, og promillegrensen var fortsatt 0,2. Selv i sine tørre perioder hadde Willy en promille på rundt 0,7.
Det er åpenbart at forfatterne har gjort et stort poeng av å sette seg inn i både universet rundt Harry Hole, karakterene og språkføringen til Jo Nesbø. Dette er særdeles godt gjennomført i så forstand. Folk som har lest Harry Hole-bøkene (eller Holly Hare-bøkene som de heter her) vil finne et skattkammer av referanser mellom disse to permene. Hagbart Lømmer, Sanna Selbu, Morten Vold, Tommy Borch. For ikke å snakke om de tidligere sakene til Willy Wakum… Stankelbeinmannen. Bo Bedre-morderen. Cateringmannen. Og den norske bokbransjen: Forlaget Brandtomt, forfatterne Nelly Lundin, Dan Elgemot, Hall Olav Hamsun, Staale Gunnarsen, Bjørn Asker Fritz og selvsagt også selveste Bo Jønes.
«Kom igjen,» Lømmer var som vanlig irritert. «Hva har dere funnet ut?»
«Alle de tre ofrene er krimforfattere.»
Ansiktet til Lømmer vred seg i en ubestemmelig grimase. «Er det alt?»
«Ja. Det er en sammenheng mellom ofrene.»
«Ærlig talt, Willy! Alle skriver krim nå for tiden. Det er som å oppdage at alle hadde bukser på seg.»
Boka er morsom. Den har definitivt sine øyeblikk, der jeg virkelig måtte jobbe for ikke å sprute ut i latter på t-banen. Som for eksempel denne scenen her:
De stanset foran en matt metalldør. Selbu trykket på en knapp i veggen. Døra delte seg i to og hver del forsvant sidelengs inn i veggen. Et ørlite værelse uten vinduer åpenbarte seg. Innerst inne i kroken sto det et lite skrivebord og to stoler. Hun gikk inn og satte seg på den ene.
Willy ble stående. «Jeg kan ikke jobbe her.»
«Hvorfor ikke?» sa hun.
«For trangt.»
«Og så?»
«Jeg liker ikke små rom. Jeg får hetta.»
«Søren, det hadde jeg glemt. Men om du vil løse drapet, så må vi ha et sted å jobbe. Dette var det eneste Lømmer kunne rekvirerere uten å vekke for mye mistanke.»
Willy klemte ryggen mot veggen på motsatt side av korridoren. Stirret inn i det latterlige kottet. Var det en ting han hatet, så var det å bli stengt inne på trange steder. Men det viktigste nå var å oppklare drapet på Nelly Lundin.
Willy svelget hardt og gikk inn. Døra lukket seg bak ham.
Willy satte seg ned og så seg om.
«Klaus?» spurte hun.
«Nei, det er Willy. Med W.» Merkelig at hun kunne glemme så fort.
Det lød et svosj, og en uniformert betjent trasket inn på kontoret. Han trykket på en lysende knapp øverst i en knapperad på veggen. Døra lukket seg, og rommet satte seg i bevegelse.
Willy måtte spørre, selv om det føltes unødvendig. «Det er en heis, ikke sant?»
Hun nikket, så kort at hestehalen holdt seg i ro.
Den knusktørre humoren til Nærum gjennomsyrer hele boka, og liker du den type humor vil du garantert finne noe å le av i Busemannen. Problemet er bare at det blir litt for mye av det gode. Da jeg hadde kommet omtrent 2/3 av boka begynte jeg å tenke på at den kanskje var i lengste laget. Forfatterne har åpenbart lagt mye arbeid i å parodiere så mye som mulig (med andre ord: jo bedre du kjenner Harry Hole-bøkene, jo mer vil du finne i denne boka). Det ble for min del litt for mye av det gode. Det som var morsomt i begynnelsen ble litt oppbrukt mot slutten.
«Vi kommer nok på det,» forsikret Willy. «Det pleier å dukke opp helt på slutten av saken, når livene til etterforskerne står i fare, og bare en av oss drar for å møte morderen uten å si fra til den andre.»
«Men da kan det allerede være for sent.»
«Jo jo, men det blir veldig spennende.
Dog, boka er morsom. Den er ikke dårlig. Bare litt i lengste laget for min del. Jeg anbefaler den glatt videre til fans av både Nærum og Nesbø.
Boktrailer:
Andre bloggere om boka:
Rita leser
Om forfatterne (lånt fra smussomslaget):
Knut Nærum, Elisabeth Botterli, Askild Hagen, Jørgen Mehren og Peder Udnæs er født 1961-1971. De har vist seg fram i og skrevet vitser for fjernsynsprogrammet Nytt på nytt siden oppstarten i 1999. De har tidligere gitt ut flere bøker, men dette er første gang alle fem skriver bok sammen. De bor i Oslo. Ingen av dem har hund.
Forlaget
