Bok 1 i The Bone Season-serien
Sjanger: Fantasy/steampunk/dystopi/YA
Denne utgaven utgitt: 2013
Format: Innbundet
Oversatt av: Kjersti Velsand
Lest av: –
Forlag: Kagge
ISBN: 9788248913542
Sider: 511
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
****
Forlaget om boka: Året er 2059. Samfunnet Scion kontrollerer alt. Paige Mahoney jobber i den kriminelle underverdenen i London, der hun er en del av en hemmelig celle. Jobben hennes er uvanlig, hun søker etter informasjon ved å bryte seg inn i andres sinn. Page er en Drømmegjenger, en sjelden type klarsynt, og i en verden regjert av Scion begår hun høyforræderi bare ved å leve. En dag forandres livet hennes for alltid. Hun arresteres, kidnappes og føres til Oxford – en by som har blitt holdt hemmelig i 200 år. Paige får en Reffait-verge, en skapning med mørk, honningfarget hud og gule øyne. Han er herren hennes. Hennes naturlige fiende. Og hvis Paige ønsker å gjenvinne sin frihet, må hun spille på lag med herren sin.
****
Nå er jeg litt deppa. Jeg hadde nemlig et 100% oppriktig ønske om å elske denne boka. Da jeg først så noen kritiske røster rundt omkring midt i all entusiasmen, for eksempel på goodreads, som mente at boka var altfor full av distraksjoner og at handlingen bli litt tilsidesatt, tenkte jeg bestemt «pøh, det skal i alle fall ikke plage meg, de har sikkert bare ikke lest godt nok.» Men så viste det seg at jeg er helt enig.
Paige er altså en klarsynt av det sjeldne slaget: en drømmegjenger. Derfor begår hun høyforræderi bare ved å puste i dystopiske, Scion-kontrollerte London. Veien til å bli med i den kriminelle underverdenen er kort, for her er hun ettertraktet for evnene sine. Men en dag går det galt, og hun blir arrestert samme dag som hun oppdager en ny side ved evnene sine. Hun tas til et sted hun ikke visste eksisterte lenger, Oxford, og introduseres for skapninger som inntil nå var helt ukjente for henne. I denne fangekolonien får hun en egen verge som hun tvinges til å både adlyde og bo sammen med. Hun hater ham og alt han står for, men dersom hun skal ha noe håp om å rømme er han muligens hennes eneste sjanse.
Prosjektet til Shannon er ambisiøst. Hun har planlagt sju bøker i serien, og forlaget har så langt skrevet en kontrakt på tre. Forfatteren har bare så vidt rundet 20 og gikk fra å være praktikant hos en litterær agent til å få en millionkontrakt og bli stemplet som «den nye JK Rowling». Jeg var selv på et bokbad med henne i regi av Kagge forlag, og jeg synes rett og slett dama er dritkul.
Det er åpenbart at Shannon har gjort seg flid med universet sitt. Det blir paradoksalt nok det største problemet med romanen: handlingen havner i bakgrunnen, skjøvet til side av forfatterens ambisjoner. Jeg vil vel tro at en av de største utfordringene for forfattere som skriver fantastisk litteratur er nettopp alt rundt – det å lage et intrikat og troverdig bakgrunnsbilde som gjør at leseren kan tillate seg å drømme seg fullstendig bort i fortellingen.
Samantha Shannon har fikset dette med glans. Hun har designet en verden ned til minste detalj, og ingenting fremstår som tilfeldig. Stedene, navnene, tidsperspektivet, historie, språket og navn. Hun har laget en omfattende ordliste som står helt i tråd med historiske forventninger, hun har satt seg inn i flere forskjellige språk og laget navn som lyder autentiske med tanke på karakterenes nasjonalitet. Hun har skrevet de fiksjonelle pamflettene hun refererer til i boka. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at hun har brodert et helt vanvittig intrikat veggteppe man nesten kan bli målløs av å beundre. Problemet er bare det at Paige og resten av karakterene blir bleke i forhold, der de sitter i nøytrale klær på en kjip plaststol i forgrunnen.
I tillegg til å måtte forholde oss til et rimelig gammelmodig språk som definitivt er riktig historisk sett (men som jeg mistenker har både mer futt og klang på originalspråket), må vi forholde oss til en flere sider lang ordliste full av nye ord. Denne er heldigvis trykket bakerst i boka, men det er litt forstyrrende å hele tiden måtte bla seg bakover for å finne ut hva det ordet mitt i setningen betyr. Jeg tror dessuten at noe gikk tapt i overgangen til norsk, for jeg kan levende forestille meg hvordan Shannon skrev det opprinnelig. Særlig med karakterer som Jaxon.
Et eller annet sted i skyggen av all verdensbyggingen, av språket, av navnene, ordlistene, av metainformasjonen om klarsynthet finner vi Paige. Hovedpersonen. Hun fremstår som hard. Akkurat det mener jeg ikke er negativt. Hardheten – tøffheten – er troverdig og passer henne perfekt. Samtidig finnes det myke under skallet hele veien, og jeg forstår henne. Hun virker i så måte nyansert, og kan sies å være en fin heltinne å se opp til. På andre måter fremstår reaksjonene hennes som noe flate – litt melodramatiske og klisjéaktig. Hun (og enkelte andre) fremstår tidvis på grensen til en karikatur av det Shannon egentlig prøver å si. Kjærlighetshistorien er akkurat som forventet, og skiller seg i svært liten grad fra andre YA-romanser.
Men det største problemet er at Paige drukner fullstendig i alt det andre. Det blir rett og slett ikke flyt i det. Jeg kan dessuten ikke annet enn å lure fryktelig på hvorfor hun – selveste drømmegjengeren – havner hos den vergen hun gjør. Jeg skal ikke avsløre, men det kræsjer fullstendig med hvordan jeg ser for meg at det ville ha skjedd i virkeligheten. Da tror jeg neppe hun hadde havnet hos han. Det strider mot logikk. Foreløpig.
Jeg datt rett og slett litt av, og det er veldig trist. Jeg tviler ikke et sekund på at Samantha Shannon bare kan bli bedre og bedre, for potensialet hennes som forfatter er så åpenbart at det nesten stikker i øynene. Men hun vil for mye på en gang. Hun vil vise frem alt det andre, det som garantert har vært enormt tidkrevende og krevd store mengder research. «Se her!» sier hun entusiastisk mens hun peker på alt rundt handlingen, løfter frem alt hun har fått til (og jeg tror det bare er toppen av isfjellet). Jeg blir slått i bakken av akkurat det, men både handlingen og karakterer lider. Dessverre. Og nå er jeg litt deppa.
Boktrailer:
Andre bloggere om boka:
Bokelskerinnen
Knirk
Den har jeg lest
Karis bokprat
Lattermilds bokblogg
Om forfatteren:
Samantha Shannon (født 8. november 1991) er en britisk forfatter som gjorde braksuksess med debuten Drømmegjengeren. Hun ble født i Hammersmith og vokste opp på vestsiden i London. Hun skrev sin første roman som 15-åring, men fikk et slag i selvtilliten da ingen av agentene eller forlagene ville ha den. Hun studerte engelsk litteratur ved St Anne’s College i Oxford, og fikk som 19-åring ideen til The Bone Season mens hun var praktikant. Den sikret henne en millionkontrakt i 2012, og filmrettighetene er allerede solgt.
Wikipedia | blogg | seriens hjemmeside
