DEBATT: I en kronikk i Aftenposten synes kulturminister Thorhild Widvey det er tankevekkende at Norge var et fattig land i vår kulturelle gullalder fra 1850 til 1930. Ut av denne fattigdommen sprang nemlig kunstnere som Bull og Ibsen – mens Bjørnson, Hamsun og Undset fikk Nobelprisen i litteratur. «Så penger hjelper ikke alltid,» siterer kulturministeren.
Hm. La meg – som for ordens skyld ikke er stipendmottager – minne om at Staten bevilget diktergasje til Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Jonas Lie, Arne Garborg, Camilla Collett, Ivar Aasen, Sigrid Undset, Knut Hamsun, Johan Falkberget og mange, mange flere. I årene 1890-1920 lå forfattere som Per Sivle, Hans E. Kinck, Knut Hamsun, Kristofer Uppdal, Olav Duun, Johan Falkberget og Arnulf Øverland på stipendtoppen. I 1922 ble Sigrid Undset innvilget diktergasje. Det var kanskje verdt pengene, Widvey?
I vår egen tid har forfattere som Roy Jacobsen, Herbjørg Wassmo, Per Petterson, Tove Nilsen og Lars Saabye Christensen vokst seg store og folkekjære – ikke på grunn av stipendene, men ved hjelp av stipendene. Nå vil Widvey og statssekretær Knut Olav Åmås kutte 15 millioner fra Statens Kunstnerstipend. Småpenger for staten – være-eller-ikke-være for mange kunstnere.
Men å skyve litteraturhistorien foran seg på denne måten, er historieløst.